Sorgen

Det var 22. juli i går, med offentlige minnes-markeringer over de drepte på Utøya og i regjeringskvartalet. At APs pålagte kollektive sorg over tapet av liv gir seg utslag i minnesmerker og markeringer, dekker ikke over de faktiske forhold i granskningsrapporten; en uforberedt Jensemann i bisarr forvirring, like uforståelig som Nygaardsvolds prioritering av sin elskerinne natt til 9. april 1940. Og AUF-lederen som ville berge eget skinn og stakk av garde med ferga som kunne reddet flere av ungdommene. Samt vårt regjeringsapparat og et politi som virret rundt som skremte kaniner, handlingslammet. Sånt må smerte i ettertid. Så må døde få hvile i fred, enten de døde for Breiviks hand 22. juli eller av andre årsaker. Det er like sårt for etterlatte som må få lov å bearbeide sorgen uten offentlig oppripping og regi. 

Og kanskje bli ferdig med den, en gang…