Dess eldre vi blir,
jo mer PR-kåte blir vi, gamle mannfolka; vante som vi er å bli dullet med fra
vuggen av. Og er man i tillegg en avdanket, halvglemt kjendis, synes behovet
for oppmerksomhet å være uendelig og kreativiteten i påfunnene like utømmelig
som behovet for inntekt. Som hos presten, der en bevisst blanding av forførende
religion og letthørt musikk blir populær salgsvare som toppes som merkevare ved
å fore media med tåredryppende farshistorier fra privatsfæren og etterlysning
av Jesus fra teaterscenen. Raffinert. Indeed it is!
Eg ser, men eg vil ikkje grina med deg…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar