Byfolk

Jeg kan vel si det sånn, at jeg ikke føler meg nødt til å like alt som er småsøtt. For jeg ser for meg at om ikke alt for lenge er disse krabatene på vingene og bidrar med skrål og skrik til alle døgnets tider i sin kamp for føden. Så kan jeg få ha et lønnlig håp om at de finner veien ut i havet og prøver lykken sin der. Tross urban fødsel og oppvekst. Et håp like urealistisk som lutfiskens lengsel mot havet, kanskje. Som nordlendingen sier.

Men man vet jo aldri…