Snart er klokken ti og sola kommer fram over Mofjellet,
tørker duggen i graset og gir bud om enda en varm dag. Utsikten fra Friarsteinen; eller det som er igjen av
den, viser et landskap som er i ferd med å gro igjen, som resten av landet. Og
ingen har tid lenger å stoppe ved steinen, men suser forbi i bil; de fleste
uten tanke for steinens historie og utsikten de hadde som sto der og fant
hverandre.
Men det var nok helst i kveldinga…
(Oppdatering av siden når jeg er hjemme igjen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar