Jeg kan huske fra min barndom at det av og til ble snakket hjemme om en Berggrav og at meningene var mange og sterke. Selv var jeg ikke så opptatt av ham, men nok til å slå opp i leksikon for å se hva han var slags type; denne Eivind Josef Jensen, senere Berggrav-Jensen og til slutt bare Eivind Berggrav; som hørtes fint nok ut. I dag er han en interessant figur for meg, ikke minst i forbindelse med medias diskusjon rundt Marte Michelets nye bok der hun kritiserer Den norske kirkes manglende innsats under jødeforfølgelsen i Norge og Berggravs fraværende engasjement. Nå ja, sett fra mitt nivå, et mer folkelig perspektiv, finner jeg ikke noe nytt i storkarens væren og vesen. Den røde tråden i ham kan oppsummeres slik: "Det som tjener meg og mitt, tjener også vårt folk og land!". Ikke ulikt drivkraften hos kirkens ledere i dag...
Mens endene fløy sin vei straks de oppdaget meg og de tre elgene i skogholtet forsvant over heia etter hvert, ble sangsvanene rolig liggende. Som om de skjønte at de ikke hadde noe å frykte. Så visste jeg jo på forhånd at ørreten ikke kom til å bite og at jeg ville måtte dra tomhendt hjem igjen. Men stunda nede ved vannkanten var forfriskende i kjølig novemberluft og naturintrykkene mange og gode. Riktig så kjekt for en aldrende pensjonist. Un dia de noviembre...!
"Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle. Tårne full mange sank i grus, klokker enn kime og kalle, kalle på gammel og på ung, mest dog på sjelen trett og tung, syk for den evige hvile..". Jeg er redd Grundtvig(1837) kan ha rett og at kirken har gravd sin egen grav for hvilen nå når den idag nærmest framstår som arena for én politisk retning og gudshusene brukes til underholdning med blodrøde politiske undertoner. Og preken blir agitasjon, like uforsonlig og mobbende i sin ensrettethet som hovedkonkurrenten de paradoksalt nok, henter inn fra ulandene; de svartkledde. Kanskje bra da at Pausen synger så urent at folk flest tar pause fra kirketrollene. Tross de spiller i dur og moll...
Joda, Norge er et rikt land, og rause er vi som fulle sjømenn. Bare pengene kan brukes i utlandet! Nå samles 20 lands representanter i Oslo i en påfyllingskonferanse for den globale GFF. Målet er å skaffe bidrag til økte investeringer i barne- og mødrehelse i fattige land. GFF bistår de 50 landene hvor det er størst behov for finansiell støtte til nasjonale helsetilbud for kvinner, barn og ungdom. Og hold dere fast; det norske bidraget er på 600 millioner kroner årlig fram til 2023, til sammen utgjør det 3 milliarder kroner. Jeg trenger neppe si mer. La være å tenke på norske ensligmødres situasjon og en anstrengt norsk barnevernsøkonomi.
Men vente og se hvilken politikertopp eller byråkrat som få superjobb i utlandet:
det kan vel ikke skade å kalle en spade for en spade se at de som før satt i klubben henvist de er til en øl på puben nå er det damer og velkledde kei som styrer og steller i klubben Grei..