Stemning

Jeg har moret meg med å se reportasjene fra Sommerbåtens ferd langs kysten. Selv om de til dels har vært kjedelige med masse tomgangsprat og selvfokuserte programledere. Er nok mer naturen som glir forbi på skjermen som fenger og gir flashbacks til egne turer med seilbåt langs vår lange kyst som er grunnen til det. Og at man bare må ta den tid turen tar; for vær og vind. Som Bjørnson sa det: «Ut, vil jeg! Ut!» Bildet har jeg knipset av et annet bilde, eller maleri, et eller annet sted.

Fordi stemningen var den rette…

Kjenninger

Jeg kan godt innrømme at jeg synes maleriet i foajéen er kjempefint og godt malt. Så er jeg mindre sikker på om dama selv, om hun hadde kunnet studere det, hadde vært like fornøyd med sitt utseende; forfengelige som primadonnaer gjerne er. Man kan jo finne på å trekke den kunstneriske frihet noe langt.

Om man bare er kjent nok..

(Maler: Håkon Gullvåg)

Egne ben

Jeg ble litt satt tilbake til barndommens mer vågale skiopplevelser da jeg så skulpturen på Lillehammer. Håkon Håkonsson husket kanskje ikke så mye i voksen alder av den dristige ferden sin, hva vet jeg om det. Men ned Hauen, Sjyskaret eller Strupen på godt skiføre var for meg en opplevelse sterk nok til at de bladene i minneboka er godt bevarte. Og jeg måtte stå på egne ben, for ikke å si ski.

Ja da, det blir lett mye mimring av sånt…

Full kontroll

Hvor lettvint vi har det, nå til dags. På sjø og land. Med noen få tastetrykk på plotteren og en adresse, og vips, stemmen i dashbordet geleider deg korteste veien dit du skal; som hit i Trondheim. Det er til å kjenne morbidlatteren boble i brystet av. Så er det det likevel greit å ha med seg en backup; papirkartet, i tilfelle teknikken svikter. Om et eller annet statlig eller kommunalt vesen har satt opp sperringer og omdirigeringer. Noe de gjerne gjør sommerstid, takler teknikken det også.

Men enn så lenge har jeg styringa…

Together again

Gåsa samler seg nå. For å dra mot sør. Selv om enga ennå bugner av saftig gras før andreslåtten. En og annen hesje står tom etter at høyet er kommet på låven. Hesjinga var nok mest for opplevelsen i år.

Det er kanskje like viktig med opplevelse som med onn…

Bærtur

Det føles litt snålt å være enig med den politiske klatremusa Hadia når hun er dypt kritisk til å forby utsagn som hyller terror. Men demokratiet må tåle alle politiske ytringer, også de ekstreme. Ytringsfrihetens grense brytes ved oppfordring til eller trussel om vold. Paradokset er at dama er muslim og deres varemerke oppfattes vel nettopp å være ekstrem islam med vold og terror. Så signaliserer hun egentlig at hun er for trollskapen så lenge den tjener hennes tro? Ligger lojaliteten der hjertet er?

 
Eller er jeg bare på bærtur…