Borte bra

Er hjemme igjen etter å ha seilt Maxi 77’n fra Malvik utfor Trondheim til Brønnøysund. Nydelig tur som jeg kanskje kommer nærmere tilbake til etter hvert. Etter et bad og god mat, ser jeg at det også er godt å være tilbake på sofaen, med datamaskinen på fanget og Pujan ved siden av meg, han i dyp søvn som vanlig. God og mett, han også.

Sjølivet er fascinerende, uansett årstid og vær. Går det an å bli avhengig..?

Bortreist

Det kan bli noen dager fram mot helga at bloggen ikke blir oppdatert. Sorry ;-) Grunnen er at jeg er i Malvik utfor Trondheim og henter en seilbåt sammen med to seilervenner, og vi skal seile båten; en Maxi 77, hjem til Brønnøysund. Båten skal seinere være en av utleiebåtene til ”maks-seiling.com” som de to seilerne har etablert.

Så da må du gjerne stikke innom bloggen igjen over helga.

Guiden

Jeg fikk så alt for god tid på min tur til tannlegen. Timen jeg fikk korresponderte dårlig med fergerutene og jeg var på reise i hele tolv timer totalt, på en tur til Sandnessjøen! Det kan gå an for en pensjonist, men hva med folk som er i arbeid og/eller har familie? Så jeg kortet ned tiden mellom fergene med å besøke og se på det som er av severdigheter i kommunen. Selv om jeg har sett det meste tidligere, de har jo ikke så mye å by på, heller!

Jeg havnet på Petter Dassmuseet også, nok en gang. Denne gangen ville skjebnen at jeg skulle få en ekstra ivrig guide med meg. En engelsksetter dukket opp i det jeg parkerte bilen, og fulgte meg trofast under hele besøket. I tillegg til å fly området rundt mens jeg studerte bygninger og bautaer. Det var trivelig, selv om jeg ikke helt skjønte at ingen så ut til å eie den, der den sprang fritt omkring.

Men den fortjener vel et bilde i bloggen, som takk for selskapet..?

Oppgitt

I morra skal jeg til tannlegen i Sandnessjøen igjen, jeg som alltid har vært nøye med tannpussen. Er kommet ut av tellingen med hvor mange ganger jeg har vært der. Og hvem vet hvor mange ganger jeg har igjen før smilet er presentabelt og tyggeredskapen i brukbar stand? Jeg gremmer meg over at forfallet er såpass synlig, men er glad for at når det først startet i den enden, at det ikke er helt innomhus heller.

Jeg kan leve med fleipingen fra seilervennene mine om at arven går med til dette. Men blir bare mer sur og oppgitt over politikerne som ikke ser at tennene er en del av kroppen og dermed burde komme under det statlige helsetilbudet. Jeg ser stadig klarere hvorfor mange ikke har råd til å betale privat for tannlegetjenestene.

Sandnessjøen havn er ikke en spesielt travel havn, men man finner båter av mange slag der: noen bygget for pleasure og andre for arbeid og slit, -som bildet kanskje viser. Artig å rusle rundt der mens jeg venter på timen...

Snartur

Måtte bare en snartur tilbake, visuelt, til Lekanger der båten en tidlig morgen ligger klar for fisketur utfor Øya. Sola har nådd båten, men ikke Skjæret. Ennå ligger mye i skyggen av Sandhornet.

”Eia var vi der",…!

Fagre stunder

Det ble mye hytteliv i går (og det fortsetter i dag). Mest effektiv ble likevel ettermiddag og kveld da min datter også var der og hadde en stram og fast regi på arbeidet. Det er både greit og kjekt når noen vet hvordan de vil ha det og ønsker arbeidet gjort, fort. Min jobb besto for det meste av å rydde gammelt kapp fra terrassearbeidet og fjerne det; tungt nok når det er mye av det, ekstra stor som terrassen ble til slutt.

Fin var naturen også, med vårkveldsol og jeg hadde nær sagt, massivt fuglekvitter. Tydelig at posisjoneringen for beste reirområde er i gang. Vårblomstene dukker også opp, men det er mest rødsildre og hestehov som dominerer, ennå.

”Det er vel fagre stunder Når våren kjem her nord,…”

Seint heim

Jeg smilte da jeg kjørte forbi dette huset på Horn, fotografert en morgen rett før påske. Var på tur til hytta og nattas snøfall gjorde at sporene etter katta på vei heim var tydelig å lese i nysnøen. ”Han kom seint heim i nattmorres, gammelmonsen”, tenkte jeg og kunne ikke la være å more meg over hendelsen og assosiasjonene som dukket opp i etterkant. Nærmere hytta så jeg sporene av elg, rådyr og oter, og orrfugl. Slike tidlige stunder med nysnø er som å lese i naturens fagbok, nesten. Det liker jeg.

Så motivet får være et punktum for vinter og snøbilder, håper jeg, ettersom dagen i dag har vært riktig så vårlig, varm og solfull. Men man kan aldri være sikker. Han som styrer med været er ikke alltid så rasjonell som jeg synes han burde være….

Meritter

Skikkelig aprilvær i dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille. Det passer jo godt når arbeid skal gjøres etter en ukes stillstand mens jeg var på Lekanger. To drivhus er ”pakket ut” etter vinteren og er klare til bruk, en halvfavn bjørkeved er kappet i skier i ovnslengde, kløvd og stablet til videre tørking utover sommeren, og jeg har hentet et nytt biltilhengerlass på Hongset i Velfjord med favnved av bjørk og stablet disse til tørk ute under tak. Og jammen fikk jeg ikke tid til i kveldinga å delta i utsetting av en seilbåt etter vårpuss og bunnsmøring. Puh, er det ikke noen som er imponert over pensjonistens meritter ;-)?

Bildet viser en kvinandhann på sjekker’n i Mevatnet i Velfjord i godværet i dag. Som med så mye annet, må vel vi pensjonister bare nøye oss med å se på…

Kosehester

Selv om jeg er hjemme nå etter en grei biltur Kystriksveien sørover idag, kjenner jeg at en del av hodet er på Lekanger ennå. Det er vel alle opplevelsene som skal bearbeides og gjenoppleves før arkivering en plass oppe i selvet. Noe som kan ta sin tid.

Ble overrasket også over å se hvor mye lengre våren er kommet i Brønnøysund; snøfritt på flatmarka og i hagene. Hadde kanskje vært mer å spise her for hestene på bildet tatt på Lekanger i går morges. Uten kosttilskudd lagt utover bakken, hadde de sikkert vært mindre velfødde enn de er. Artig med hest i bygda igjen forresten, selv om de bare er til pynt, kos og rekreasjon og ikke brukes til gårdsarbeid lenger. Bare det at de er der gir liv i landskapet -og til mimring for oss som vokste opp med hest på flere av gårdene.

Og jeg som i starten var så bestemt på at mimring og husker du ikke skulle få dominere bloggen…

Det beste

I morratidlig starter jeg turen tilbake til Brønnøysund, kjører Kystriksveien sørover også. Med et visst vemod må jeg nok vedgå. Det har vært ei særdeles trivelig lita uke her på Lekanger. Selv været har vært overraskende godt med sol på dagtid, om enn med nattefrost og en og annen snøeling for å vise, liksom, at det ikke er vår riktig ennå..

Blir spennende i tiden framover å se gjennom alle bildene jeg har tatt under oppholdet, sortere dem og eventuelt bruke noen om de skulle passe noe formål. Som på tidligere turer hit, vet jeg alt nå at det beste med turen har vært å treffe familien og prate og ha det hyggelig sammen.

Bildet i dag av Sandhornet tok jeg ut- og nordfor Hustadøya. For å si det med Elias Blix: ”Where a peak scales the sky”. Og denne gangen ikke bare ”med si krone av snø”, men hele fjellet snødekt. Så får jeg klare meg med Torghatten fram til neste tur nordover…

Røtter

Det er neppe en stor nyhet for noen at det er godt å være tilbake i barndommens trakter for kortere eller lengre perioder, å kunne treffe kjente og kjære, være sammen med dem, friske opp minner og interesser. Eller bare rusle rundt og se seg om og gjenoppdage; se igjen eller se endringer siden sist jeg var der. Mimring er i grunnen en grei og usentimental måte å forholde seg til opplevelsene på. Den digitale utviklingen gjør at jeg kan ta dem med hjem og glede meg over dem seinere også.

Gårdagens fisketur i godværet utfor Hustadøya med min yngste bror, med påfølgende ferskfiskmiddag hos ham etterpå, er nye minner å styrke røttene med.

Ingen overraskelse heller, at største gleden kanskje fortsatt ligger i de nære ting.

Rusle rundt

først den firbente
fjordingen Roy
deretter tohjulstraktoren Holder
før firhjulingene av merket Massey Ferguson
minnes jeg
Når jeg nå er på gamle tomter og går rundt og husker…

Hell

Etter å ha lagt ut gårdagens bilde og ser arrene der etter ras i Sandneslia, må jeg tenke på at jeg nesten havnet midt i et av rasene. Så nær var vi å bli tatt av raset at jeg så i bakspeilet snøen feie over veien ca 40 -50 meter bak bilen og videre i sjøen. Veien var stengt i en uke etterpå og det kom varselordninger opp som sikring. I bilen var min mor, min datter og eldste barnebarnet, i tillegg til meg. Vi skulle i en konfirmasjon i Bodø. Må vel innrømme at vi var rystet av hendelsen.

Det var ikke vår tur den gangen for 16 – 17 år siden, heldigvis. Men jeg tenkte på det da jeg kjørte forbi stedet nå. Og holdt høy fart…

Ellers og tross snøen, er det godt å vandre rundt på Lekanger med fotoapparatet på magen, som i ungdomstida; og fotografere likt og ulikt etter innskytelse. Og å mimre og fundere.

Kystriksveien

Jeg tenkte meg ikke Lekanger i april som ren vinter da jeg dro fra Brønnøysund i dag tidlig. Der var våren kommet langt, sammenlignet. Fra Ørnes og til Lekanger snødde det tett. Og utover kvelden ble bilen kledd i hvitt, den også. Heldigvis har jeg vinterdekkene på ennå.  Jeg kjørte Kystriksveien og snøen det siste stykket til tross, jeg hadde en fin tur med bare og tørre veier stort sett til jeg var i Meløy kommune. Og fergene, de hadde både kaffe og vafler og snop. Intet er som en fergereise, mener nå jeg, fortsatt.

Ser fram til noen fine dager sammen med nær familie…

Vikartid

Tiden som bondevikar er over og jeg sitter og tenker på at det var en god opplevelse i år også å få bruke tid på mating og litt prating med sauene til min seilervenn og hobbybonde gjennom påska. All snøen som lavet ned og etter hvert ga meg praktiske problemer som ubrøytet veg å kjøre på fram til gården, gjorde at jeg til slutt måtte vade i dypsnø fra hovedveien. Får ta det som trim.

Påskemorgen erfarte jeg alle bønders mareritt; å finne død buskap. Et av de nyfødte lammene hadde på uforklarlig vis greid å vikle seg inn i tauverk på matingsvogna og blitt kvalt. Om jeg hadde vært der en time tidligere, hadde jeg kanskje kunnet redde lammet, kan jeg tenke i ettertid. Det hadde ennå litt varme i seg. Det ble en trist dag og det var tungt å snakke med eieren om hendelsen.

Men samtidig så mye lettere å forstå konflikten mellom skrivebordsbyråkratene og sauebøndene, som finner deler av buskapen sin drept av rovdyr eller rovfugl sommeren igjennom…

Unnaluring

Det fantes så mange, gode unnskyldninger for å slippe gårdsarbeidet under oppveksten. En var å springe rundt med kamera på brystet og ”dokumentere” aktivitetene. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis? Det varte aldri lange stunda før jeg ble satt i arbeid igjen. Bildet viser tørrhøy som kjøres inn på låven og stues i sørstålet i 1962, før siloen ble bygget der.

Gratulerer med dagen, bror! Liten aldersforskjell mellom oss gjorde vel at vi ”ble nødt til” å dele mange av hendelsene opp gjennom årene. Uten at vi fikk varig mén av det, ser det ut til… ;-)

En sunnmøring

Jeg burde kanskje ha fortalt noe påskerelatert i dag ettersom det er andre påskedag og jeg har vært på hytta hele formiddagen og slappet av. Bare noen telefonsamtaler med nær familie har avbrutt sløvingen, ja, pluss litt matlaging da. Men en anekdote dukket opp i hodet da jeg på hjemveien så denne Ålesundregistrerte båten, én av to som av og til tar helg her i Brønnøysund, ligge ved kai.

I min tid i Oslo arbeidet jeg sammen med mange sunnmøringer og kom godt overens med dem, humoristiske som de fleste av dem var. De fleipet gjerne om nordlendingene og ofte gikk denne igjen i flere utgaver; sammenligningen av sunnmøringen og nordlendingen. Eksempelvis når de etter endt Lofotfiske kom hjem, hadde sunnmøringen godt med penger på bok, mens nordlendingene hadde brukt pengene etter hvert og kom hjem stort sett med en gave til kona; gjerne et halstørkle av silke og noen wienerbrød.

Nordlendingen i sjarken og sunnmøringen på fabrikkskip, verden har visst ikke forandret seg…

Bytte

karrierestigen
hos Shell
Brønnøysund med daglig
bytte av
toppfugler

Interessedeling

Må innrømme at jeg synes det artig å dele interesse med andre, og at andre til eksempel kan synes min hobby med fotografering er noe som fenger dem, som noe de kan være opptatt av. Derfor ble jeg glad da yngste barnebarnet, som hadde hjulpet meg med å fóre min seilervenns sauer i snøværet, på hjemturen grep mitt kamera med telelinse, rullet bilvinduet ned og fotograferte motiver langs veien. Hans eget kamera lå i ryggsekken.

Bildet i dag tok han av en gravemaskin som hadde tatt påskeferie og var i ferd med å snø ned i veikanten. Likte at han valgte et utsnitt og ikke avbildet hele maskinen. Ble liksom mer spennende, det. Synes jeg, og håper han finner visualisering av opplevelse gjennom kameralinsen interessant som tenåring også…

Snøpåske

Vi er velsignet med snø nå i påska, masse snø. Det snør så det holder for meg! Men samtidig er det pent de stundene det er opphold mellom snøbygene og sola lager det rette påskelyset. Og gjør solkroken på terrassen riktig så varm og god for fruen og Pujan; hun fordypet i en god bok, og katta, -i dyp søvn, den tida herligheten varer. Påsketrim for meg. Enten det er på føttene Torghatten rundt, til hytta, eller skiturer på Gåsheia eller Velfjorden sammen med barnebarn. Det gir frisk luft, matlyst og holder båtlengten borte.

Godt med påska og alle fridagene, egentlig, selv om man er pensjonist og har fri hele året. Det er alltid noe nytt å oppleve da. Og i går, på vår tur rundt Torghatten, så vi årets første vipe på den snøfrie stripa i strandkanten…

Påskebonde

I år som i fjor får jeg være påskebonde hos min seilervenn. Han lar båten ligge i marinaen og overlater pass av utgangersauene sine til meg i påsken, mens han selv er på hytta. Ikke at det er så mye arbeid i det, stort sett er det bare å se innom gården med jevne mellomrom og se til at sauene har fór og vann; og at alt ellers ser bra ut.

Det noe beroligende i å dra dit om morgenen og ordne med litt ekstra mat og småprate med dem. Og det ser ut til at sauene setter pris på at det kommer folk, de stiller seg opp og breker og tigger etter godsaker, bortskjemte som de er av matfaren. Lamminga er i gang og det er nesten rørende å se de nyfødte smålammene hoppe rundt, proppfulle av energi, later det til. Hittil har to av søyene fått tvillinger.

Kan vel ikke kalle dem for påskelam, heller…     

Rikinger

Nå ligger ”Grace” ved kai i Brønnøysund igjen og tiltrekker seg oppmerksomhet. En diskret runde på kaia gir meg ingen svar på hvem som er om bord eller hvor de skal dra når båten forlater havna. Men at det er en riking, er ganske sikkert. Svært rik, vil jeg anta. Siden han eller hun har råd til å leie denne båten. Jeg er forresten ikke helt bekvem med at vi er så spesielle og eksklusive her at vi til stadighet er verd et besøk og en opplevelse.

“Lord who made the lion and the lamb,
You decreed I should be what I am.
Would it spoil some vast eternal plan?
If I were a wealthy man” 

“Dream on”, du, morfar…

Påskekrim

Vi er i den stille uke og det er stille i dag etter gårdagens vellykkede familiemiddag inne, men med full nordveststorm med snøbyger utomhus. Sola skinner, i alle fall foreløpig, og jeg lurer på om jeg skal lese påskekrim utover formiddagen eller dra på hytta.  Kan kanskje ta med meg PC’n dit og lese lokalhistorie. Mine to år i Sandnessjøen på 60-tallet skulle kunne godtgjøre interessen for historie fra Alstahaug kommune også.

Petter Dass var en av de mest kjente ”svartebokprestene” og det ble sagt at han ikke hadde noen skygge. For den tok djevelen i bytte da de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. Rektor på skolen var nemlig djevelen selv og han forlangte én fra hvert kull som sin andel. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Petter han fikk tak i. Bildet viser Alstahaug kirke med Petter Dass innfelt.

Er litt krim light i mange av historiene også, innbiller jeg meg...?

Dilemma

Det er ikke lange turene han tar ute nå om dagen, Pujan (eller PJ som han også lyder). Mens vinter og vår slåss om overtaket og snøen ligger hvit og tykk på marka om morgenen. Og er borte igjen utover dagen når sola titter fram og tiner den. Bare det aller nødvendigste ærend blir gjort ute i nysnøen før PJ er på plass på trappa, og ligger der en stund og dormer før han vil inn igjen; til matfatet og et godt sofateppe.

Jeg kan forstå katta. Selv har jeg pakket vekk skiene og tatt av skistativet på bilen og klargjort båten for vår- og sjøaktiviteter. Men hva skal jeg velge av vinter- eller våropplegg? Båten er nedsnødd og jeg må langt til fjells om jeg skal finne nok snø til skigåing.

Så da kan jeg vel heller sitte på trappa og fundere over livets krokveier, eller finne veien tilbake til sofaen, som Pujan…