Jeg husker hvor mye sykkelen betydde for oss gutter under
oppveksten. Den gjorde oss mobile og uavhengige og ga beundring og status i
gjengen. Når man først hadde fått skaffet seg en gjennom års sparing og
forsakelser, og til slutt med hjelp fra foreldre eller andre i familien. Så
blir jeg litt trist når jeg daglig ser sykler i alle aldre og modeller ligge
forlatt overalt. Noen fullt brukbare, andre med behov for enkelt vedlikehold
for å fungere. Hvem kan eller gidder å bruke tid på reparasjon nå til dags?
Når det er så mye lettere bare å kjøpe ny…
En ekte grønn Progress ;-)
SvarSlettJa, du må'tje snakk; d va sykkeln sin det! Her minnes..
SvarSlett