Under oppveksten hadde vi et munnhell vi brukte om vi syntes
noen var over normalt barnslig eller naiv: «Små
barn, store gleder». Og føyde gjerne til: «Store barn, ingen gleder». Og vi sparte ikke på bruken om vi syntes
frasen passet til personene. Det gjorde den ofte. Etter som alder og vett har
vokst til, er jeg i min visdom kommet fram til at min beste glede kanskje er
gleden ved å glede meg.
Så var det vel verdt all tankevirksomheten…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar