Det er nok bare sånn det er, at vi til syvende og sist står helt
alene og må klare oss selv, som best vi kan om tragedien rammer oss. Når
presten er den som ser, men sier han ikke «kan» hjelpe; blir det bare et matt skinn
igjen av deltakelsen hans og en omsorg med velsmurte forførende ord fra et ansikt profesjonelt lagt
i de rette folder? Som vi må tro på eller la være. En ufortjent tilleggsskuffelse.
Mammon går som kjent foran teologi og prestegjerning. Da er
kanskje svaret gitt på forhånd…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar