Til minneboka

Da blir det ikke flere møter med elgkua. Den pleide å stå i skogholtet ikke langt fra der jeg parkerer bilen når jeg skal på hytta. Vi så på hverandre, men fortsatte med det vi holdt på med; den med spisinga og jeg med nynninga mens jeg fulgte stien videre mot hytta. Så visste vi om hverandre og at det bare var et møte. Jeg syntes alltid det var spennende å komme så nær innpå den, bare ca 30 til 40 meter unna vil jeg tro.

I går ettermiddag, da jeg i strålende oktobersol kom bortover mot skogholtet, så jeg straks på sporene at det hadde vært jaktet elg der. Bare litt elgragg lå igjen ved siden av stien.

Ja ja, sånn er livet. Den ga mat til noen og minner til meg…