Nede

Ute av drift, til stadighet, det er Telenor det. Og uten internettet er vi pensjonister bra hjelpeløse, føles det som. At fasttelefonen også er taus, gjør mindre så lenge mobilnettet er oppe og går. Ringer man feilmeldingen får man automatiske telefonsvarere som sier de har et problem og antatt tid de trenger for å rette feilen. Og de tar sin tid.

Kanskje like greit, forresten, ikke å treffe mennesker man kan kjefte opp og øse ut sin frustrasjon på. Hadde jeg hatt alternative tilbydere, kunne jeg skiftet leverandør, eller i det minste kunne truet med det. Som det nå er, må jeg vel bare leve med noe som minner mer og mer om østeuropeiske statstilstander på femtitallet; statsmonopol med ledere som har sine goder og ikke anstrenger seg nevneverdig for oss andre.

Puh, det var godt å få sagt det, om ikke annet…

Thale

Det er hot i disse dager å være opptatt av huldra leser jeg i nettavisene i dag. Filmen Thale gjør det aktuelt på en ny og spennende måte.

Det er flere teorier om opphavet til huldra, har jeg hørt; et vandresagn forteller at "Adam og Eva hadde en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde Eva ikke rukket å vaske alle barna og hun gjemte unna de som ikke var vasket. Gud spurte om det ikke var flere barn og da Eva nektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det som er skjult forbli skjult». Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da Lilith mente hun var bedre enn Adam, ble hun forvist og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De barn Adam hadde fått med Lilith skulle etter dette være skjult.”

Litt artig er det også å vite at Lardal kommune i Vestfold har huldra i sitt kommunevåpen. Under min oppvekst, sies det, gikk huldredansen på de avbeitede slettene rundt Storhella i lyse sommernetter. Mat hentet de i Gomatkista oppunder Horsdalsaksla på Sandhornet, mens de egentlig holdt til i Aladekkasteinene vest i Fløberget til daglig.

Ja, sånn for no dagan…

Kjipt

det e så kjipt å stå her
i kove’
bilan blenka kjøre forbi
e venta på bussen
når dukka han opp
håpa han ser me
rekke å stopp
det e så kjipt
å stå her

Kilroy

”Berre en dåre skriv navnet sitt over alt, Hans”, sa min farmor ofte til meg da jeg som liten hadde en lei tendens til å skrive navnet mitt på alle mulige og umulige steder; i bøker, på utedoveggene, båtripa, eller på navneberget kakket inn med hammer eller stein. Hun virket litt overgitt og brydd over det her utslaget av barnlig selvhevdelse.

Har alltid siden husket henne og dette utsagnet hennes, når jeg signerer for noe, noterer navnet mitt i fjelltrimbøker, trimposter, loddbøker eller hva det måtte være. Det minner meg samtidig om historiene om Kilroy.

”Kilroy was here”.  Sannelig, gammel vane er vond å vende…

Smal vei

den rettferdiges vei
er smal
og vanskelig å gå
sei’ dem…

Mangt..

Hadde vært artig å vite hvem som i sin tid plasserte denne dama i hagen på Tjøtta Gård. Det var neppe Øyvind Skaldespiller eller hans sønn Hårek av Tjøtta som regjerte her rundt år 1000, men kanskje heller Brodtkorbene fra omkring 1760 og utover en tid, hva vet vel jeg?

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre…
og finne på i ventetiden under dagens tur til tannlegen i Sandnessjøen

Pensjonistuke

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, denne siste uka har bare rast forbi. Fleipen om at tiden går fortere jo gamlere man blir, gjør at jeg føler jeg må være blitt svært gammel. At det har snødd, regnet og sluddet om hverandre med små solgløtt innimellom, har egentlig ikke betydd noe; det har bare krydret tilværelsen. Det er godt å komme seg ut og få gått av seg litt av godmaten som er blitt servert de siste dagene. Familiebesøk fra Sunnmøre har økt selskapeligheten og matfatene har vært litt i overkant av hva de er til daglig, for å si det sånn.

Men når jeg tenker meg godt om, har jeg nok bare hatt en vanlig pensjonistuke; en uke helt uten de store utfordringene eller opplevelsene. Det må jeg prøve å få gjort noe med, snarest…

Og så må jeg gratulere en annen pensjonist med 75-årsdagen sin i dag; nemlig Kong Harald

Oppfar

Jeg blir aldri lei av, utover sommerkveldene, å sitte om bord i ”Sunwind” og se og høre på oppfar; når havet koker av fisk som forsyner seg av åte og småfisk og fuglene har noia og skriker og flakser mens de tar for seg av delikatessen som serveres i overflod. For meg er det nesten det fineste symbolet på nordlandssommeren.

Bildet viser et mini-minioppfar innfor Stortorgnes, tatt en dag i juli da et av barnebarna og jeg fisket småsei der. Kjenner at jeg gleder meg til sommeren, allerede…

Fjortis

Det er så lett å bli sentimental når man blir gammel, har jeg hørt. Skal visst være et av de mest sikre og typiske gammelmannstegnene. Kanskje nærmer jeg meg den alderen. For da jeg satt her i dag tidlig og tenkte over at nå er yngste barnebarnet nettopp fylt fjorten og dagen er behørig feiret; med kaker og selskap og hans ”takk for gaven” med en stemme i begynnende stemmeskifte, var det hakket før jeg kjente et svakt vemod over situasjonen. Selv om jeg trøstet meg med at alt ”bare er i rute” i overgangen fra barn til voksen.

Egentlig har jeg ikke tid til å sitte i sofaen lenger og bare la tankene fly, nattas snøfall har skapt nedsnødde innkjørsler som må måkes før mildværet setter inn og gjør arbeidet tyngre. Og fruen kan sikkert finne på å nevne garasjen igjen, at vårryddingen der snart må tas. Best å komme henne i forkjøpet, for en gangs skyld…

Brøyting

Gårdagens tannlegetur til Sandnessjøen ble en maratontur på ekstremt dårlig brøytede veier. Tett snøvær fra om morgenen i åttetida da jeg dro og til kvelden, var sikkert en utfordring for brøytemannskapet, men likevel, om jeg hadde kjørt i utmarka, hadde jeg ikke merket forskjellen. Det er simpelthen ikke bra nok i 2012!

Tannlegetimen var ferdig kl 1505 og Tjøttaferga gikk 1515, så den rakk jeg ikke. Neste ferge var først kl 1815 og da ville jeg være hjemme litt over kl 2000. Resultatet ble at jeg hev meg i bilen og kjørte via Leirfjord og Mosjøen heim til Brønnøysund. Like godt å kjøre bil som å vente i den når jeg ikke kunne korte tida med god mat, ettersom jeg ikke fikk spise før til kvelden pga tanna.

I dag tenker jeg på turen som vakker; med snødekt landskap og skikkelig vinterstemning, den dårlige brøytinga til tross. Likevel, jeg savner den gode stemninga om bord på ferga, selv uten å få spise nystekte vafler og kaffe. Og jeg var hjemme omtrent samtidig som ferga forlot Tjøtta…

De gale

”De gale har det godt”, var et velbrukt slagord på en av mine tidligere arbeidsplasser. Spesielt når de daglige rutiner ble for kjedelige og fantasifulle kolleger måtte ha ut litt damp og overskudd. Vi moret oss og godtok unnskyldningen for at det boblet over, også den det i all vennskapelighet gikk ut over. Det hendte det var meg. Jeg så det som en form for oppmerksomhet og likte denne galskapen.

Kanskje innhentet lysten til selv å gjøre noe sprøtt for en gangs skyld meg på tur til hytta her forleden dag? Mens jeg ennå har evnen å more meg over småting, tenkte jeg, og i fart la jeg kameraet på armen og knipset et bilde ut vinduet, mot det islagte Tilremsvannet. Etterpå kunne jeg ikke helt se det morsomme i hendelsen, bare at impulsen ikke var helt god, for å si det litt forsiktig.

Bildet, det sto ikke som forventet, helt i stil med tanken…

Frisørtime

Hva var mer naturlig, i 1962, enn å bruke kjøkkenet som frisørsalong en lørdagskveld? For kvinnfolk så vel som for mannfolk av en selvlært frisør. Mens risengrynsgrøten putret i stor kasserolle på komfyren og skapte forventning til kveldsgrøt, og nok til riskrem med bringebærsaus til søndagsdesserten.  Og ungeskokken lyttet andektig til barnetimen på radioen, ukas høydepunkt. Hårklippen, den var selvsagt gratis for enkelte og kostet ei krone for andre.

I dag er det timebestilling og ventetid hos frisør i bysalong og klippen koster flesk, for de av oss som ennå har hår å klippe…

Lille Lukkas

D’ e slutt no
ha gjort nøtta’
tok siste reis
på land på Tjøtta…
vil kanskje ennå glede noen
Lille Lukkas
blir nok småen…

Pus

”Morsommere enn Shrek, raskere enn Zorro og mer sjarmerende enn Don Juan”, kan jeg lese om filmkatten Pus i Aftenposten i dag. Det er neppe Pujan det er snakk om her, denne lett forspiste og meget kravstore monsen vi har hatt i pensjon siden guttedagene hans. Da kunne han kanskje mer enn nå stå opp til en slik beskrivelse. (Se ungdomsbilde av ham på siden her). Med årene har han nok overgått matfaren sin og digget matfatet mer enn jakt og lange turer. Spesielt i denne siste kuldeperioden vi har vært gjennom. Sofaen har vært hans faste plass utover dagen og til langt på natt. Noen burde kanskje strammet oss opp, begge to?

Som om det hadde hjulpet noe…     

Ljose dagar

Etter noen uker med kulde, ligger temperaturen nå rundt null grader. Det er igjen mye kjekkere å ferdes i utmarka; uten å kjenne frosten svi i fjeset og øreflippene under skinnlua. Det er også merkbart tidligere lyst om morgenen og lengre utover ettermiddagen. At naturen er i rute med vårforberedelsene sine, kan man allerede se på fuglene som så smått er begynt med flørting -og av og til heftig kurtise.  De første hestehovene vil nok snart dukke opp, de også.

Og sånn kan man gå og merke endringene. Som Elias Blix sa det: ”Du vår med ljose dagar....”

Lofotsjark

De ligger der nå, stort sett daglig, sjarkene sørfra på tur til Lofoten og vinterens skreifiske. Gjestehavna i Brønnøysund er da en naturlig havn å overnatte i, kvile seg opp før de tar sluttetappen oppover. Det er interessant å stoppe opp en stund og betrakte båtene, båttypene og alt utstyret på dekk og ikke minst, i mast og på styrehustak. Skulle nesten tro det var en konkurranse om det siste og beste innen utstyr og ikke et vanlig sjarkfiske det dreide seg om. De tjener nok grovt som har råd til dette, i tillegg til hus og heim og bil og alt det andre en normal husholdning må ha? Kan en lett tilårskommen pensjonist finne på å tenke.

Fra sofakroken er det kanskje lett å misunne dem arbeidet og det frie livet om bord og på sjøen; de har sikker en dag av hvert slag, de også….

Mørke

At jeg liker mørket og finner det avslappende og ufarlig, har jeg kanskje nevnt tidligere. For det er jo aldri helt mørkt, eller svart om du vil. Det er alltid lys av forskjellig valør og styrke i mørket, om man gir seg tid til å se etter.

Sommernatta her nord er et kapittel for seg, mens resten av året og da kanskje den aller mørkeste tiden på året rundt årsskiftet, er lysmessig interessant å oppleve. Ikke bare det stille mørket en godværsnatt, nordlysnatt eller en med måneskinn; mørke med nedbør og vind har også en egen klang og farge å feste seg ved. Gir bildet fra Brønnøysund havn den siste dagen i januar deg en pekepinn?

Når det er sagt, er det nå godt likevel, at det går mot lysere, - og ikke minst varmere, tider…

Hubudalsau

Falt for dette motivet av noen oppstilte utgangersauer nederst i Hubudalen på Tilrem med Hubudalstinden til høyre og Nonsrabben, en del av Mosaksla, i bakgrunnen på tur hjem fra hytta på Horn.

Rett etterpå snødde det…

Sommeren 1970

Før i verden, kan jeg huske, gikk tiden så mye, mye saktere. Formiddagene var lange og sjøen blankstille. Spissbåter av tre lå i landkale og luktet tjære og sjøvann, -og kanskje litt fiskeslo etter gårkveldens seidorging fram mot midnattstimen da sola så vidt dyppet seg i havet før den steg igjen. Småhaugene var slått med ljå og raket med trerive; alt høyet måtte på hesja om buskapen skulle ha høy nok en lang vinter i gjennom. På Lisjskjæret ventet måsen trutt på matmulighet, og Torolfkaia på båt fra Bodø.

Så hadde man fortjent formiddagskaffen, sterk og god med brødskive til, mens vinterkvite armer og arbeidssvett hår fikk en omgang sommersol. Raust var ekstra kopper tatt med i tilfelle naboene skulle oppdage unnaluringa og komme bortom en tur.

Ennå var det lenge til middagen skulle stå på bordet; klokka tolv, presis…

Vinterved

I dag fikk jeg trimmet meg litt. På forespørsel var jeg 2 turer på Hongset i Velfjorden og hentet et biltilhengerlass, det vil si en god halvfavn, med tørr, fin bjørkeved. Det er blitt rutine nesten på denne årstiden, å hente ved der til min datter, en rutine jeg setter fryktelig stor pris på. Ikke bare får jeg meg en kjøretur i særdeles vakker natur, men får også trimmen pålasting og avlossing gir meg og som jeg synes jeg trenger. At det var 8 minusgrader der, med en liten østlig kuling i tillegg, var bare friskt og ga meg røde kinn og en dryppende gammelmannsnese. Men mest kanskje; det er artig å arbeide med ved!

Så er jeg mektig imponert over selger, som tross sine noenogåtti år, fortsatt driver skogen med hest og motorsag og vedklyver. Og produserer førsteklasses ved. Lagret og tørket helt i samsvar med rådene i fjorårets bestselgerbok: ”Hel ved” av Lars Mytting, er jeg kommet fram til. Likevel, Mytting kunne sikkert fått enda mer nyttig kunnskap om ved av velfjordingen, om de hadde møttes og diskutert saken.

Ved og vedfyring; burning love ;-)

Nysteikt

eg drøymde
eg dorga makrell nett no
på svartaste vinteren
åt han nysteikt
om bord
medan vinden strauk
riggen