Båtlengt

Jeg har en liten hang til å ironisere over ting eller hendelser, tror jeg, om jeg får anledning til det. Ikke over folk, det ville være skammelig. Og bare når de aller nærmeste hører meg og kan stoppe meg om jeg blir for usaklig. Det vil si at det stort sett bare er fruen som får nyte godt av mitt vidd. Og hun må sikkert, etter alle disse årene, ha lært seg å lytte uten å ta stilling til eller kommentere morsomhetene. Eller kanskje hun ikke bryr seg, den tanken har streifet meg før jeg fort har slått den fra meg. Hun har nok bare vært opptatt med sine mange gjøremål eller egne hobbyer, vil jeg anta.

Kan ikke dy meg, når jeg ser bilder eller malerier av elg i solnedgang, den ensomme rytter som rir inn i solnedgangen, eller tilsvarende kveldsolfylte klisjébilder. Da kan min giftige tunge ikke bli giftig nok! At jeg aldri kan se nok av seilbåter i solnedgang, helst selv seile i den, eller se en fin kveldshimmel for den saks skyld, uten å drømmeseile meg bort, det blir noe annet, liksom.  Noe nydelig og vakkert som andre også burde se verdien av.

Det skulle gjort vondt med den bjelken i eget øye, sånn at vi merket den…?