Tannpine

I går igjen var jeg i Sandnessjøen til tannlegen for å få reparert enda ei tann der en gammel plombering falt ut. Ettersom tanntimen var kl 1300 og fergerutene ikke korresponderer til dette, var jeg noe tidlig ute og benyttet tiden til å være turist på strekningen fra Tjøtta til Helgelandsbrua i Sandnessjøen. Jeg tok som vanlig en del bilder og nå i ettertid kan jeg i ro og mak sitte og se på internettsidene om de forskjellige severdighetene underveis. Noen av dem har jeg blogget om tidligere. Mest interessant var det å friske opp kunnskapen om Petter Dass og Alstadhaug kirke. Det gikk med noen timer til det og til Tjøtta hovedgård.

På heimturen fikk jeg svært dårlig tid, men rakk akkurat 1515-ferga og unngikk dermed flere timers venting på neste. Jeg liker fergereiser og den gode stemningen om bord, og fikk god tid der til å ergre meg over politikerne og deres love- og lyveoppførsel. Når de er valgt, betyr det lite hva de lovte før valget, ser det ut som.

Synd når forfallet begynner øverst; om det nå er i vettet eller i tennene….

Kl 16.23

på
tomgang
utfor Prix
med en slunken
gul handlepose
av plast
2 liter melk
løk og Hjemmet
til fruen
---
”Prix gule priser….”

Rabarbra

Det bra godt med rabarbra! Tenk bare fort gjennom alle anledningene du har spist den. At jeg blogger den i dag, kommer av at jeg kom over diktet ”Rabarbra” av Trond Hellemo på leting etter noe lesbart utenom nettavisene. Rabarbra er en fantastisk grønnsak (opprinnelig fra Sentral-Asia, kom til Europa på 1700-tallet) som jeg alltid har hatt et godt og nært forhold til. Og som kanskje du også har. Tar med de to siste versene av diktet:

”----

Dem renske og et,
et så det høres heilt hit.
Ettepå: rabarbrasuppa,
varm rabarbrasuppa...
”Ja, ka sku man ha gjort
uten fesk
og rabarbra....?”

Og eg
kjøre videre
mens ei enslig rabarbrarot
står der som førr -
med store blad og trænstokk
mella storgræs og kratt
attmed den gamle veg(g)en –”

Satte inn en ekstra (g) i siste setningen for å matche bildet. Ha ei god helg!

Månelyst

What
lights up
the moon at
night






Det blåser opp mot full sørøstlig storm i dag, helt i tråd med meldingene. Litt spent dro jeg en tur på hytta ut på dagen for å se hvordan den klarte seg i denne vindretningen. Hadde ikke behøvd å bekymre meg, alt var i orden, skogholtet tok av for vinden. Jeg ble, når jeg først var der, sittende i godstolen og se ut panoramavinduene på hvordan den sterke vinden herjet ute på fjorden, lagde virvelvinder og høy sjø. At fergene gikk, betydde vel at været var i ferd med å spakne.

Jeg skrev noen ord i hytteboka og sendte sms-rapport til min datter; riktig nok ikke vedlagt bilder fra hytta og omgivelsene denne gangen, sånn til hennes orientering. Det kan neimen ikke være greit å være enebarn og i sentrum for all oppmerksomheten...?

Klokkaråsen

Ettersom det er meldt full sørøstlig storm for i dag og i morgen, var jeg skeptisk da jeg i formiddag kjørte innover Velfjorden for å gå på ski i Klokkaråsen skianlegg i Hommelstø. Men jeg ble fort overrasket, været var nydelig straks jeg var kommet forbi Gåsheia, med nysnø, ingen vind og sol fra skyfri himmel. Hensikten med turen holdt jeg for meg selv, den kunne fruen oppdage etter hvert, når den lille antydningen til kulemage som jule- og nyttårshelgas gode matfat hadde latt komme meg til gode, er borte og bukselinningen like slakk som til vanlig.

Roses den som roses skal, heter det, og velfjordingene fortjener ros; både slalåmbakken og løypene var i ypperlig stand. Jeg valgte den lengste langrennsløypa(!) og opplevde herlig natur og godt skiføre. Hit skal jeg oftere og da gjerne sammen med andre i familien.

Man må bruke mulighetene når de byr seg…

Stillhet

stillheten
holder seg godt fast
i tåka
puster lydløst
-
Stille var det også i skjømminga i ettermidddag på min skitur Gåsheia rundt.  

Båtlengt

Jeg har en liten hang til å ironisere over ting eller hendelser, tror jeg, om jeg får anledning til det. Ikke over folk, det ville være skammelig. Og bare når de aller nærmeste hører meg og kan stoppe meg om jeg blir for usaklig. Det vil si at det stort sett bare er fruen som får nyte godt av mitt vidd. Og hun må sikkert, etter alle disse årene, ha lært seg å lytte uten å ta stilling til eller kommentere morsomhetene. Eller kanskje hun ikke bryr seg, den tanken har streifet meg før jeg fort har slått den fra meg. Hun har nok bare vært opptatt med sine mange gjøremål eller egne hobbyer, vil jeg anta.

Kan ikke dy meg, når jeg ser bilder eller malerier av elg i solnedgang, den ensomme rytter som rir inn i solnedgangen, eller tilsvarende kveldsolfylte klisjébilder. Da kan min giftige tunge ikke bli giftig nok! At jeg aldri kan se nok av seilbåter i solnedgang, helst selv seile i den, eller se en fin kveldshimmel for den saks skyld, uten å drømmeseile meg bort, det blir noe annet, liksom.  Noe nydelig og vakkert som andre også burde se verdien av.

Det skulle gjort vondt med den bjelken i eget øye, sånn at vi merket den…?

Ut

”Ut vil jeg! Ut! – å så langt, langt, langt over de høye fjelle.” skrev Bjørnson i diktet ”Over de høye fjelle ” i boka ”Arne” som ble gitt ut i 1859. Romanen er interessant og grei å lese; som underholdning, uten at jeg forsøker å nå dybden i den.  Har på en måte ikke tålmodighet nok lenger, til full innlevelse og refleksjon over handlingen i boka, sitter kanskje heller og kjenner litt igjen rastløsheten, lysten til å se og oppleve steder og skikker.

Litt paradoksalt er det at denne trangen synes å øke med årene, når arbeidslivet er over og tiden er inne til å nyte rolige dager i en veletablert tilværelse. Og til å gjøre ting man tidligere ikke hadde tid eller anledning til. Som å reise…

Motivering

Om det snør og er vinter fortsatt, går det tross alt mot lysere tider. Kanskje det er det skipperen har hatt i tankene da han la skøyta si ved kai nå. At den kunne ligge der, midt i byen, og minne oss gammelkaran på at det begynner å nærme seg vår, fiske og båtliv igjen; med ærfugl pludrende rundt om i sundet og småmåsen skrikende like rundt hjørnet. At båten skulle gi oss motivasjon, noe å se fram til. I så fall har han lykkes! Vi kaster gjerne øynene på den og lar assosiasjonene blaffe mens vi ruller forbi i bil til dagens tilfeldige gjøremål.

Egentlig foretrekker jeg moderne båter i plast, som ikke lekker, råtner eller lukter auster fra kjølsvinet. Likevel lar meg glatt glede av form og linjer i treskøyta; den ser ut slik båter skal se ut -slik vi tegnet dem som guttunger flest på den tida.

Sorry, om jeg er blitt en håpløs ”huskerdu”gamling…?

Spor

det var natt
jeg var katt
var stor
satte spor
svart katt
svart natt

Det er vel det jeg får tid til før jeg drar til tannlege i Sandnessjøen i dag for å få satt i(enda) en plombe som datt ut av en jeksel. Hvor skal dette ende?

Draugdag

eg såg deg ikkje
sjølv om eg kjende deg
der
ein stad
vinden bles mot land
kor tryggleiken vart
knuande
---
nei
e såg d i’kje
sjøl om e kjeint d
dar
en plass
vin’j bløst mot lain’
kor trøggheta bei
knuganes

Morgenfugl

Lurer ofte på hva jeg skulle funnet på utover morgenene, om jeg ikke hadde pc’n og alle nettavisene, bilder lagt ut på foto. no og andre interesse-klubber på nettet, eller sosiale medier som Facebook å beskjeftige meg med? Skjønt sistnevnte har sin største aktivitet utover ettermiddag og kveld, har jeg registrert.

Som andre gamle mannfolk er jeg våken grytidlig og står heller opp enn å råtne på rot i senga utover formiddagen. Men da blir det mange timer som skal fylles med fornuftig innhold og har man etter hvert vent seg til medias korte presentasjon av nyhetsstoff mv på nettet, er ikke bøker, som før, noe godt alternativ lenger; det tar for lang tid å komme til poenget, liksom! Da kan mørketida etter nyttår, før det er lyst såpass lenge utendørs at aktivitetene der overtar mer, virke lengre enn nødvendig, for meg i alle fall.

Litt sutring må jeg kunne tillate meg, sånn av og til, for å markerer meg…?

Draumen

Eg åtte
draumen ein gong
om eige husvære oppi
eit tre i hagen
i selja eg
akta gøyme meg i
bøkene mine då føre
fyrste skuledag

Fredag den 13

I går var det fredag den 13. Den første av i alt 3 slike dager i år. Som den realistiske typen jeg liker å betrakte meg selv som, tror jeg ikke at dagen er forskjellig fra andre fredager. Likevel, allerede på formiddagen fleipet jeg med fruen om den; at vi måtte passe oss så vi ikke ble utsatt for uhell eller annen styggedom. Må nok kunne si at hun ikke tok meg særlig høytidelig, mildt sagt. At Pujan betraktet meg fra salongbordet han ulovlig hadde klatret opp på for å nyte årets første solstråler inn vinduene, tok jeg som et tegn på skepsis og roet meg ned et hakk. Var ikke nødvendig å overdrive fleipen heller.

Nå ble det en riktig så fin dag, uten uhell eller skumle hendelser. En helt vanlig, rolig pensjonistdag; slik jeg hadde ventet. Kanskje er fredag den 13. bare en mediahype…?

Blix

Det har vært svært så interessant å lese om feiringen av Elias Blix gjennom hele fjoråret, på web-siden deres og på Blixblogg, for det meste. Ikke bare til repetisjon og oppdatering av egen husk, men like mye for å se hvordan Gildeskål kommune fulgte med og opp arrangementene rundt feiringen av hans 175-årsjubileum, denne berømte bror til min tippoldefar.

Kanskje er jeg enda mer spent på hvordan det går med saken i år, nå som jubileet er over og hverdagen tar oppmerksomheten. Blir vedtak fulgt opp med handling og ressurser, og arbeides det videre med ideer og planer som glødet i fjor? Framtida vil vise om jubileet bare var et blaff som ga mye og god oppmerksomhet til Elias Blix, men også til initiativtakerne av det.

Er behageligst å kunne sitte på sidelinja og se det hele på avstand, være tilskuer…

Seilvind

Med vinden som herjer ute nå, kommer lysten til å seile tydeligere fram enn ellers. Det er vel sånn det er å ha en sterk interesse i noe; emosjonene rår og holder fornuften i sjakk. Må forresten se å få reparert genoan jeg spjæret i en nordvestkuling i fjor sommer slik at båten er helt seilklar til det våres mer; og gjør seilingen hyggelig også.

På bildet har Kurt knipset ”Sunwind” i en heftig innhenting på Kyvika sist sommer, hvor østavindskula krenger båten før den skyter fart og retter seg opp igjen.

Hvor greit er det ikke å drømme seg bort, igjen, nå i mørketida…!

Under snøen

”Det e' sekkert og vesst, den som leite ska finn'
Det mytji som kjæm fram når snøen forsvinn”

Disse strofene fra Paul Tokles vise dukket opp i minnet da jeg på leting etter noen gamle dokumenter i ei kommodeskuffe, kom over denne treplata med bilde på. Jeg fikk den i min ungdom, får jeg vel si, av to av mine arbeidskolleger; Torbjørn L og Reidun K. Ved den noe uhøytidelige overrekkelsen ble det slått fast at de ikke kunne dy seg da de så plata i butikken; det bare slo dem som lyn fra klar himmel: ”Dette er deg, Hans, i et nøtteskall”, sa de, lattermilde og siktet til teksten:”Jeg har ikke ALLTID RETT - men jeg tar ALDRI FEIL”.

Familien har ledd og moret seg over gaven, som med jevne mellomrom har dukket fram fra skuffer eller skap opp gjennom årene. Jeg burde ha kastet den for lenge siden, avslørende som den kanskje er.

Jeg tenkte ikke så langt. Og nå kan jeg vel more meg over hendelsen, jeg og, det skader jo ingen…

Orion

Det er søren meg gått noen år siden Johannes i Breivika bygde styrehus på onkel Oles nysjark ”Orion” her i naustet…

Skitur

Hadde regnet med at en gammel skrott ville bli stiv og støl etter ei helg på ski, den første i år ettersom kulden kom nå og snøen ble liggende såpass lenge at det ble tid til å hente fram og bruke utstyret. Likevel er jeg overrasket over at det stort sett bare er magemusklene som krangler i dag etter innsatsen i skiløypene. Det viser kanskje at jeg, tross alt, ikke er så dårlig trent som jeg innbilte meg, før start. Dette er andre vinteren på nye plastski og fjorårets tilvenning var hard, synes jeg. Både hode og kropp trengte tid til å reagere riktig og hurtig nok på disse glattere og mye lettere skiene. Derfor er det godt at alt ser ut til å fungere bra i år, i alle fall i første omgang.

Kanskje ville det vært bedre om snøen ble liggende en stund. Det er lysere ute da. Og kulden behøvde ikke bli for streng; det er behageligere både å arbeide og være ute i rimeligere temperaturer.

Men, fra i morgen av og ut uka, melder Yr.no om levær og regn. Hvor lenge var Adam i paradis..?

Bratt

Og siden jeg nå først har nevnt hus som har stjålet tankene mine en stund, fikk jeg det for meg på formiddagsturen min rundt i sentrum av Hareid på Sunnmøre i fjor vår, at dette huset ikke var bygget for å bli gammel og helsesvak i; alt var lagt oppover i høyden, i flere etasjer og med en høy og bratt inngangstrapp.

Hus og hage var nøysomt velstelt og det stakk seg ut fra omgivelsene der, liksom. Kanskje var det rimeligere for sunnmøringen å bygge i høyden? Eller likte han bare designen, han og?

Man får den oppmerksomheten man fortjener, sies det…

Lysegrønt

Håpet er lysegrønt, fortsatt….

Mosheimhus

Jeg har tidligere sagt at jeg liker å se på hus, helst gamle hus eller kirker. De har på en måte en personlighet som nye hus ikke har ennå, noe som fenger og holder på oppmerksomheten min; for en stund i alle fall.

Et sånt hus er huset på bildet. Jeg ser det på Mosheim hver gang jeg kommer kjørende fra hytta på Horn. Ikke at det er spesielt pent å se på og oppgraderingen ser ut til å ta sin tid; så lenge som stillaset har stått i nordveggen. Men øynene dras dit og konstaterer at intet har skjedd med hus eller lerketre i hagen siden sist jeg dro forbi. Det er bare å fortsette inn til byen.

Man skal vel ha noe å hekte seg opp i, ser det ut til…

Augo

orkar knapt sjå dei
i augo
der dei ligg kalde i snøen
snart utan hovud
smørsteikte i panna mettar dei
meg

I mårå

Vi er i et nytt år med nye muligheter og nye dager å fylle med innhold, opplevelse og spekulasjoner. Jeg er vel heldig som er a-menneske og kommer meg opp om morgenen og som regel ut i naturen litt ut på formiddagen. Her er mye fin natur i umiddelbar nærhet av Brønnøysund, uansett i hvilken retning man velger å dra. Nå er tauverket om bord i seilbåten stort sett frosset på dekk og i rigg. Det gjør seiling tungvindt. Og man behøver jo ikke alltid dra på sjøen for å trives ute heller.

Så i helga gikk jeg meg en tur i området rundt Urdstabbvika og på Langheistabben, en åsrygg øst for stranda.  Dagens bilde er derfra og du ser vestover mot Torghatten. Sjøen er halvflødd i denne vika som er mye brukt som utfartssted og badeplass, også av skoleklasser og organisasjoner for barn og ungdom. Mye bær finner man i området til sin tid, forresten.

Det er litt godt å kunne gå slik uten mål og mening egentlig og samtidig glede seg til morgendagen slik andre har gjort det før meg og i tillegg klart å gjøre sine tanker udødelige; som Alf Prøysen med sin ”Du skal få en dag i mårå”, eller den like kjente sluttsetningen i romanen ”Tatt av vinden”: (The last line of the American Civil War novel “Gone With The Wind”: Scarlett O'Hara: "Tara. Home. I'll go home, and I'll think of some way to get him back. After all, tomorrow is another day").

Så pretensiøs er ikke jeg….

Tenner

I dag sitter jeg her og funderer på hvorfor 5 tannleger i Brønnøysund ikke er nok til at innbyggerne her får stelt tennene sine ved behov. Etter at min faste tannlege ble pensjonist for vel et år siden, har jeg prøvd å komme inn som kunde hos de gjenværende, uten resultat. Som så mange andre, -har jeg erfart etter hvert.  Det blir å reise til Sandnessjøen, Namsos eller Mosjøen ved akuttbehov, eller etter en del ventetid ved timebestilling. Det er tungvindt og unødvendig kostbart, både for den enkelte og for samfunnet.

I går var jeg i Sandnessjøen hos tannlege der for å få satt i en plombe som datt ut like før jul. Det kostet meg dyrt; måtte grave dypt i teknboka, men hva gjør jeg ikke for å få tanna i orden igjen. Skjønner meg ikke på politikerne og helsetjenestene de legger til rette for. Er ikke tennene en likeverdig del av kroppen? Og som dermed skulle kunne repareres på samme måte og etter regelverk som alle andre kroppsdeler ved skade eller slitasje?

Hadde vår skaper kjent sin besøkelsestid, hadde det vokst ut et nytt tannsett i femtiårsalderen ;-) Men det er nok bare å resignere og punge ut med hva det koster å ha et representativt glis; alternativet vil jeg helst ikke tenke på…

Romjulsflørt

Det måtte jo ende slik, fór det gjennom meg da jeg om morgenen nyttårsaften slapp inn Pujan. Halvannen time for sein var han, der han kom haltende over dørstokken med blodig og opprevet øre, og en heller tam morgenhilsen til meg, til ham å være. Matfatet med kjøpmat; siden det er nyttår og fisk var glemt tatt ut av fryseren, enset han ikke; sofaen var målet og der sovnet han straks..

De to forutgående nettene har han hatt besøk av en hunnkatt av samme farge, bare atskillig kraftigere bygget. Sangen deres var så heftig at i grålysningen måtte jeg opp å jage dem litt unna huset, såpass at vi kunne få litt søvn i det som var igjen av natta, fruen og jeg. At de røk uforlikt til slutt, var ikke annet å vente, kanskje. Det er jo ennå lenge til det er mars og normal katteaktivitet.

Pujan, eller PJ som barnebarna ofte kaller ham, har nå alltid gått sine egne veier. I dag er han på føttene igjen, kravfull og høyrøstet…

Godt Nyttår!

Til deg som leser bloggen min. Må du få et godt og friskt år, hva enn horoskopet ditt i ukebladene måtte mene..

Selv er jeg sluttet med, for lenge siden, å ha gode nyttårsforsett. Selvfølgelig fordi jeg aldri har klart å holde dem. Om det var trening for å få min noe spinkle kropp sterkere og større, eller arbeidsmessige utfordringer som manglende listverk på soverommet etter siste oppgraderingen for år tilbake; når februaren kom var de ikke så viktige lenger, liksom. De kunne i beste fall utsettes, men helst glemmes, -i all stillhet. Om fruen med et snev av humor etterlyste mer besluttsomhet og framdrift, hadde jeg alltid gode grunner for ikke å gjøre noe, akkurat da.

Jeg har visst aldri helt taklet å gi aktivitetsbehovet mitt et fornuftig og målrettet innhold, dessverre. Og nå begynner det kanskje å bli i seneste laget å gjøre noe med det…?