Forstår meg ikke på
gammelmonsen. Når jeg slipper ham inn og gir ham mat om morgenen, stuper han i
matfatet sitt og forsyner seg høylydt mens jeg lager min frokost. Ikke noe
rart i det, egentlig, etter en lang natts jakt, -eller kanskje bare sløving
nede i hagen, i gapahuken. Men er han ferdig å spise før jeg har fått satt meg
i sofaen med min mat og pc’n, farer han remjende att og fram på gulvet til jeg
har plassert meg; han tåler ikke at jeg er sein, da får jeg høre det. Så raskt
opp i sofaen ved siden av meg og han er svært nøye med å få morgenkosen; å bli
klådd litt bak i nakken. Fort ferdig med det, og han sovner tungt. Samme
prosedyre hver morgen, år etter år. Vi pensjonister får ha morgenen sammen.
Og skulle jeg
glemme meg og overse ham, blir han stresset og bråkete. Resten av dagen er det
ikke så nøye, ser det ut til. Kanskje er det noe i ordtaket ”at selv gamle
griser trenger stell og omtanke”...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar