Nede

Ute av drift, til stadighet, det er Telenor det. Og uten internettet er vi pensjonister bra hjelpeløse, føles det som. At fasttelefonen også er taus, gjør mindre så lenge mobilnettet er oppe og går. Ringer man feilmeldingen får man automatiske telefonsvarere som sier de har et problem og antatt tid de trenger for å rette feilen. Og de tar sin tid.

Kanskje like greit, forresten, ikke å treffe mennesker man kan kjefte opp og øse ut sin frustrasjon på. Hadde jeg hatt alternative tilbydere, kunne jeg skiftet leverandør, eller i det minste kunne truet med det. Som det nå er, må jeg vel bare leve med noe som minner mer og mer om østeuropeiske statstilstander på femtitallet; statsmonopol med ledere som har sine goder og ikke anstrenger seg nevneverdig for oss andre.

Puh, det var godt å få sagt det, om ikke annet…

Thale

Det er hot i disse dager å være opptatt av huldra leser jeg i nettavisene i dag. Filmen Thale gjør det aktuelt på en ny og spennende måte.

Det er flere teorier om opphavet til huldra, har jeg hørt; et vandresagn forteller at "Adam og Eva hadde en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde Eva ikke rukket å vaske alle barna og hun gjemte unna de som ikke var vasket. Gud spurte om det ikke var flere barn og da Eva nektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det som er skjult forbli skjult». Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da Lilith mente hun var bedre enn Adam, ble hun forvist og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De barn Adam hadde fått med Lilith skulle etter dette være skjult.”

Litt artig er det også å vite at Lardal kommune i Vestfold har huldra i sitt kommunevåpen. Under min oppvekst, sies det, gikk huldredansen på de avbeitede slettene rundt Storhella i lyse sommernetter. Mat hentet de i Gomatkista oppunder Horsdalsaksla på Sandhornet, mens de egentlig holdt til i Aladekkasteinene vest i Fløberget til daglig.

Ja, sånn for no dagan…

Kjipt

det e så kjipt å stå her
i kove’
bilan blenka kjøre forbi
e venta på bussen
når dukka han opp
håpa han ser me
rekke å stopp
det e så kjipt
å stå her

Kilroy

”Berre en dåre skriv navnet sitt over alt, Hans”, sa min farmor ofte til meg da jeg som liten hadde en lei tendens til å skrive navnet mitt på alle mulige og umulige steder; i bøker, på utedoveggene, båtripa, eller på navneberget kakket inn med hammer eller stein. Hun virket litt overgitt og brydd over det her utslaget av barnlig selvhevdelse.

Har alltid siden husket henne og dette utsagnet hennes, når jeg signerer for noe, noterer navnet mitt i fjelltrimbøker, trimposter, loddbøker eller hva det måtte være. Det minner meg samtidig om historiene om Kilroy.

”Kilroy was here”.  Sannelig, gammel vane er vond å vende…

Smal vei

den rettferdiges vei
er smal
og vanskelig å gå
sei’ dem…

Mangt..

Hadde vært artig å vite hvem som i sin tid plasserte denne dama i hagen på Tjøtta Gård. Det var neppe Øyvind Skaldespiller eller hans sønn Hårek av Tjøtta som regjerte her rundt år 1000, men kanskje heller Brodtkorbene fra omkring 1760 og utover en tid, hva vet vel jeg?

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre…
og finne på i ventetiden under dagens tur til tannlegen i Sandnessjøen

Pensjonistuke

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, denne siste uka har bare rast forbi. Fleipen om at tiden går fortere jo gamlere man blir, gjør at jeg føler jeg må være blitt svært gammel. At det har snødd, regnet og sluddet om hverandre med små solgløtt innimellom, har egentlig ikke betydd noe; det har bare krydret tilværelsen. Det er godt å komme seg ut og få gått av seg litt av godmaten som er blitt servert de siste dagene. Familiebesøk fra Sunnmøre har økt selskapeligheten og matfatene har vært litt i overkant av hva de er til daglig, for å si det sånn.

Men når jeg tenker meg godt om, har jeg nok bare hatt en vanlig pensjonistuke; en uke helt uten de store utfordringene eller opplevelsene. Det må jeg prøve å få gjort noe med, snarest…

Og så må jeg gratulere en annen pensjonist med 75-årsdagen sin i dag; nemlig Kong Harald