Lek

Å leke med ord og setninger

gir ikke alltid mening men

av og til artige assosiasjoner

og tankespill

Vær

Det ble en weekend med variasjoner, i været. Fredag med sterk kuling fra nord, men med oppholdsvær. Deilig da å kunne sitte inne i hytta og bare se Velfjorden gå kvit i vinden og la sjøsprøyten over baugen vaske bilene om bord på ferga på tur tilbake til Horn.

Lørdag var det stille igjen med 4 grader pluss. Men fjelltoppene hadde fått høstens første snø drysset over seg, kunne yngste barnebarnet og jeg konstantere på vår helgetur mens eldste barnebarnet ordnet med vinterdekkene til bilen sin; man vet aldri når snøen dekker lavlandet også. Og bilen må være skodd etter forholdene. Jeg har også lagt mine vinderdekk klare til bruk. Søndag var det stiv kuling fra sørøst, til vinden gikk over i kraftig regn utpå ettermiddag og kveld, -heldigvis etter søndagsturen min.

Okay egentlig, med mye vær, ettersom jeg hadde vett nok igjen til å kle meg etter forholdene og dermed kunne trives ute. Bildet viser Andalshatten sett fra hytteterrassen på lørdag…

Optisk bedrag

Øyet vil oppfatte bildet slik at gåsa kommer tilbake; de flyr hjem. Men hva er hjem; ”bor” de i syden og kommer på ferie til oss om sommeren eller bor de i Norge og tilbringer vinteren som turist i syden?

Hadde de fløyet på andre siden av hytta, ville øyet lest det bildet slik at de fløy vekk; bort fra oss. Og da kanskje hjem til syden? Ref innleggt Gås den 20.09.11. Samme det; de drar sørover i begge tilfellene.

Det er forskjellige tanker man kan gjøre seg og kaste bort tiden på når man ligger på rygg i fluktstolen på hytteterrassen, alene og har så altfor god tid, -for en gangs skyld. Bra fruen er hjemme i dag, og ikke er tankeleser; hun hadde sikker funnet på noe mye nyttigere jeg kunne foreta meg…

(Bildet er for øvrig tatt på Horn av gås på sørtur)

Roland

På min tur til Ylvingen tidligere i høst, kom jeg over færingen “Roland” på en av bryggene der. Med tydelig referanse til nrk-serien ”Himmelblå” har eieren kalt båten for ”Roland”; en av rollefigurene i serien. Ofte kaller man båter med kvinnenavn, men her ble altså båten oppkalt etter ”han Roland”. Og jeg kan skjønne navnevalget; Roland var kjent som ”sta og tidvis vanskelig, men sjarmerende og humoristisk”. Det er en karakteristikk man uten videre kan gi båttypen også, om man har seilt færing.

Selve TV-serien ”Himmelblå” interesserte meg ikke så mye, selv om det var artig å se bildene fra området jeg stadig farter rundt i. Og av båtene i serien; også seilbåten som jeg sammen med en kamerat seilte tilbake til eieren i Bodø etter at innspillingene var ferdige.

Det er ikke alltid så lett å skjelne mellom fiksjon og virkelighet, er det vel…?

Marna

Lyden av en Marna; en 8 – 12 hk dobbelsylindret bensin båtmotor, fikk meg til å gjøre en ekstra omvei nedom gjestehavna i Brønnøysund på min tur til Mega her forleden dag. Det var ren lykke å stå på kaikanten og høre motoren gå på tomgang mens eieren var på land og handlet. Lyden var slik en båtmotor skal høres ut, for en som er litt opp i årene, som meg. Og båten så ut som en båt; av tre med styrehus framme og med mesanmast.

Motorytelsen var sikkert liten i forhold til båtstørrelsen, men hvem har det travelt med en motor med slik lyd og så myk gange?  En motor skapt for seidorging i stille sommerkvelder, eller fiske med juksa i godvær utover morgenkvisten.

Kom på at jeg hadde en slik motor i en 25’ Arendalssnekke jeg eide først på 80-tallet, før seilinteressen tok overhånd…

Eventyr

I november i 1971 ga Posten ut 3 frimerker med motiv fra norske folkeeventyr med Erik Werenskiolds illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe’s eventyr; ”Kjerringa mot strømmen”, ”Presten og klokkeren” og ”Følgesvennen”. Som saksbehandler i Postdirektoratet, ved Frimerkeforvalteriet som det het den gangen, jobbet jeg med denne utgivelsen også. Under arbeidet ble det nevnt av fagansvarlig kunstner at man alltid tenker på og opplever eventyrene i svart/hvitt. Derfor er også alle tre motivene på frimerkene i svart/hvitt.

I alle år etterpå, når jeg har lest eller hørt eventyr, har denne påstanden dukket opp i minnet og gitt meg noen timers hodebry mens jeg har strevd med å finne ut av om jeg virkelig tenker eventyrene i svart/hvitt eller i farger. Jeg har aldri funnet et endelig svar på dette og drar vel problemstillingen med meg i graven, i sin tid, uløst.

Det ble liksom ikke noe eventyrstemning på bildet heller, selv om det er i svart/hvitt, og vel så det…

Gamle griser

Forstår meg ikke på gammelmonsen. Når jeg slipper ham inn og gir ham mat om morgenen, stuper han i matfatet sitt og forsyner seg høylydt mens jeg lager min frokost. Ikke noe rart i det, egentlig, etter en lang natts jakt, -eller kanskje bare sløving nede i hagen, i gapahuken. Men er han ferdig å spise før jeg har fått satt meg i sofaen med min mat og pc’n, farer han remjende att og fram på gulvet til jeg har plassert meg; han tåler ikke at jeg er sein, da får jeg høre det. Så raskt opp i sofaen ved siden av meg og han er svært nøye med å få morgenkosen; å bli klådd litt bak i nakken. Fort ferdig med det, og han sovner tungt. Samme prosedyre hver morgen, år etter år. Vi pensjonister får ha morgenen sammen.

Og skulle jeg glemme meg og overse ham, blir han stresset og bråkete. Resten av dagen er det ikke så nøye, ser det ut til. Kanskje er det noe i ordtaket ”at selv gamle griser trenger stell og omtanke”...?