Hurtigruta

Har tenkt på det, at hurtigruten, når katastrofen har vært ute, ofte har hatt folk fra Sandhornøya om bord. Noen av dem berget seg og passasjerer, mens andre ikke var så heldige, dessverre. Båtene Nordstjernen, Sanct Svithun og nå Nordlys vil for alltid ha en plass i tankene. Noe hurtigrutene også generelt har hos meg, ettersom jeg stort sett daglig har sett dem seile forbi og dermed kunne følge med dem og utviklingen av båttypene opp gjennom årene. Og mange reiser har jeg hatt med de forskjellige båtene også; en skikkelig god opplevense, hver gang.

Bildet viser MS Nordkapp som gjør en sving innom Torghatten med sine passasjerer denne uka.

En rose

Sitter og kjenner på at jeg begynner å bli gammel, tror jeg. Etter å ha brukt gårdagens finvær til å beise hytta, må jeg i dag bare konstantere stive muskler i armer og nakke. Men jeg fikk arbeidet unna før høsten setter skikkelig inn.

Uka så langt står egentlig opp til pensjonistslagordet om at ”aldri har man hatt det mer travelt enn etter at man ble pensjonist”. Mandag i Sandnessjøen, tirsdag mannskap på 44’ seilbåt på tur med lokale næringslivstopper i vår vakre skjærgård. Og i går, som nevnt, beising av hytta. I dag finner jeg sikkert noe å gjøre; kanskje fotografering for historielagets årshefte ”Blad av Brønnøy historie?”.

Jeg tror jeg gir meg selv en rose…

Gås

Kanskje er jeg bare litt morrantrøtt her jeg sitter i grålysninga og hører gåseflokkene dra sørover, -og at dét gjør meg litt vemodig. Det er ubønnhørlig høst når den lyden bryter morgenstillheten, synes jeg. De drar i større og mindre flokker og høres nesten ut som om de krangler om å få fly først og være ledergås for flokken.  Noen flokker holder en fin og stram formasjon og flyvningen virker svært så målrettet, mens andre kommer mer hulter til bulter og med mye støy.

Trærne gulner også for hver dag som går. Litt overraskende var det da å se, på gårdagens biltur til Sandnessjøen, at høsten ikke hadde fått samme tak på naturen der som her i Brønnøysund. Så er vi først, her også… ;-)

Tøfler

I mine yngre dager, for 10 – 15 år siden, gikk jeg mye i slike tøfler, strikket og gitt meg i gave av min mor, men også min svigermor. De var praktiske, varme og slitesterke, og satt godt på foten. Jeg var på den tiden ikke i tanker om at det kanskje kunne se litt femi ut for en seiler og naturmann å tasse rundt i huset i slikt fottøy. Kan ikke huske humoristiske utspill fra frue eller datter heller.

Når jeg nå ser at svigermor skal ha monteringsanvisning på tøflene fra internett, aner det meg at kanskje julegaven fra den kanten er sikret -og varme føtter; femi eller ikke.. ;-)

Vane

Litt godt å registrere at Pujan er tilbake i gamle vaner etter å ha foretrukket å ligge utover dagen i gapahuken nede i hagen i sommer, når han ikke har var på rall eller jakt i nærområdet. Riktignok kom han til døra straks han hørte vi var stått opp om morgenen, for å få sin frokost og litt kos; og så strene ned til godstolen i gapahuken for videre sløving. Den varme sommeren gjorde nok sitt til prioriteringene hans.

Når det høstes ute nå, smetter han etter maten inn til meg og sofaen. Jeg med pc’n og nettavisene og han i dyp søvn. Og sånn blir morgenene til formiddag…

Einbær

Ser rundt hytta og ellers på mine turer i terrenget at einebærene begynner å få rette fargen. Vet ikke om mange i dag som bruker einebærene i matlaginga, slik jeg kan huske min gamle farmor gjorde under min oppvekst. Nydelig som einebærene er, etter min smak kanskje, mest til å krydre viltretter og pinnekjøtt med. Brennevin, som genever/gin, kan jeg mildt sagt styre min begeistring for, selv om einebær er brukt i smaksettingen.

Vi bruker bjørkekvister under koking av julas pinnekjøtt, men einekvister har jeg hørt skal gi en fin aroma. Kanskje noe å prøve i år, eller er det å rokke ved alle års matopplevelse?

En matmons har alltid mat i tankene…

Christian Radich

Det hender at man får seg en overraskelse når man kjører gjennom Brønnøysunds gater. Som i formiddag da jeg oppdaget selveste ”Christian Radich” ved kai. Må si jeg kjente gjensynsglede over å se den, selv om jeg ikke har sett båten siden slutten av 60-tallet da jeg bodde og arbeidet i Oslo. Mye folk samlet seg på kaia og glante om kapp med meg, hadde jeg inntrykk av.

For en seiler var dette et stort øyeblikk…