Skjulte motiv

Ofte ser jeg ikke så nøye etter når jeg knipser bildene mine. Om motivene har skjulte motiv, som dette av bekken ved hytta. Hvor dame- og hundehodet først dukket opp under redigeringen. Og gjør bildet.

I alle fall i min fantasi…

Tor

Nå herjer ekstremværet Tor på sitt verste og strømmen kommer og går, som vanlig er når det blåser. Pujan snorker ved siden av meg i sofaen og bryr seg lite om uværet, om han lenger hører det; tunghørt som han er blitt med årene, han og. Og snøen som lå hvit og urørt her forleden, er sikkert borte etter stormen. Det samme med isen som gjorde trimturene mine til risikosport og underholdning.

Det er vel en mening med det, da. Å ha en sjelden innedag til vinden løyer…

Dolly

Verden er blitt rar. Eller jeg gammel og forstokket. For jeg forstår ikke lenger medias agenda med all denne ungpikefokuseringen. Hvor hensikten synes å være å skape flest mulige frøken Spjåk ut av dem, med kroppsforstørrelser både her og der og lepper som mest minner om nebbet til Dolly Duck. Og hår og hode blir blondere enn naturlig er. Så liker kanskje vi gamle spradebasser det vi ser. For det er vel for oss de gjør det? Akk ja, mens norske jenters kroppsfiksering når stadig nye høyder, strømmer de mørke, skautkledde fødemaskinene inn med sine menn.

Jeg får lage urteteen ekstra sterk i kveld…

Wienerbrød

Jeg må nok innrømme at jeg alltid har vært glad i slikkeri og usunne saker. Barndommens brødskiver med lys sirup på, eller strøsukker, var neppe sunt, men bedre enn ost og hjemmelaget kjøttpålegg, syntes jeg den gangen. Og på de få byturene til Bodø under oppveksten, var svippturen innom et bestemt bakeri særlig høyt skattet. Det samme var wienerbrødene der. Jeg kan ennå minnes duften av bakeri og smaken av wienerbrød. Og den smilende betjeningen.

De kjente sikkert igjen en oppkomling fra landet…

Lille speil

Uff, disse sentimentale gamle mennene. Som nesten blir påtrengende plagsom i sin higen etter oppmerksomhet, helst offentlig og samtidig anerkjennende. Kjenner jeg synes synd på den gamle milliardæren som aftenposten stadig gir spalteplass til; så han får uttrykt kjedsomheten med alle milliardene sine, og få fortalt oss hvordan han finner trøst og glede i sin store og verdifulle kunstsamling. Som han senere skal donere til muséer og institusjoner så han kan bli husket for sin rause storhet.

Alt planlagt, timet og tilrettelagt i god tid, for sikkerhets skyld…

Snøfall

du får kje komme hit

komme her og komme her

alt ska vær som før

rundt mi stengte dør

ligg snøen kald og kvit

Samme vei

Så har vi fått en ny åndelig leder. Om vi skulle trenge en sådan i disse tider. Mannen med hårsveisen og et til tider tydeligvis sterkere politisk engasjement enn religiøst, Tor B, har gitt stafettpinnen videre til feminist og AP-kvinne Ann-Helen, opprinnelig fra Hadeland. Så blir det spennende å følge henne videre og se om hun evner å holde seg til det religiøse, eller om lysten til å tyne meningsmotstandere igjen blir for stor. Nestekjærlighet og sosialismen hånd i hånd, kanskje? Tor B var jo betegnende nok tidligere styreleder i foreningen Nei til Frontkollisjoner.

Det er håp i hengan snøre, som vi sier, nordlendingan…