Høgt

heng di og visst e di sur

rogna bugna a bær

og e kan ikkje la vær

kvar høst å tenk på og lur

om vinteren ska lav ne me snø

ell får vi kun barmark me frost

akk fortsatt e høvve må klø

i gammelmanns memory lost

Tjoret

Så var det de tre bukkene Teite som ville til seters for å gjøre seg feite. Men så ufine var de og sånn bråkte de, at før de kom til brua, bestemte budeia seg; hun ville ikke ha ødelagt sommeren sin med disse egenrådige bukkene. Resolutt satte hun dem i tjor utafor hjemmefjøset. Men så nære hverandre at de kunne fortsette å stanges. Og om ingen har flyttet på dem, står de vel der ennå.

Vi aner aloen av dem...

Fargeløse

Eventyrene oppleves som sorthvite, mens skuespill og andre narrestreker ofte kan være riktig så fargerike. Som personene som framfører dem. Ikke at jeg er en ihuga iakttaker av sådanne, men det hender da at TVn klinker til med annet en gjentatte repriser og jeg kan more meg en stund der i godstolen. Så er vel jeg også kommet i den alderen, at jeg synes både stykker og personene før i gammeldagan var atskillig dypere og mer humoristiske enn dagens selvsentrerte prompehumor. Men de flirer da godt selv og har det artig. Og er seg selv like.

Jeg får godta det..

Fullt kjør

Om det er i nådeløs posisjonskamp for partiet lilleknutarild trassig furtende vil kaste vrak på gamle venner, eller om han i nestekjærlighetens navn så konsekvensløst bare må åpne opp for stadig flere innvandrere, skjønner han kanskje ikke selv; før kultur og velferd er ødelagt og overtatt av dem. Paradokset ligger i KrFs iherdige fødselshjelp til islam i Norge. Stilltiende støtter de ham, lar ham holde på, vel vitende om at når de er mange nok, er deres tid kommet. Og som vi har sett, blir kristne til slutt en forfulgt minoritet. De skautkledde fødemaskinene går for fullt.

Og på himmelen er ledestjernene sluknet i ren rød solidaritet med en voksende grønn måne...

Flying high

Jeg har nok ikke grunnlag egentlig for å ha sterke meninger om valget i Tyskland. Men i all enfoldighet mener jeg å se at som ellers i Europa går sosialdemokratiet tilbake og høyrekreftene fram. Rosene visner. Under krigen var motstandsfolket heltene våre. Nå er de visst uglesett av politikereliten, om jeg skjønner tegninga rett. De passer ikke inn liksom, kommer i veien når sossen skal fordele karriere og posisjon seg i mellom, styre verden.

Og vi andre bare må stå og se på...

Øverstn

sku nesten tru han va brisen

som kan uttal se sånn t avisen:

"e som ha vandra me sossen

har Jesus som idealbossen

må jo sikker me i vrimmelen

at e får tilgang også t himmelen"..

Naturligvis

"Veien du går, må du følge til ende,

fører den og gjennom skyggenes dal.

Ingen kan stanse, og ingen kan vende,

ingen kan skånes for tårer og kval.".

(A. Øverland)

Med nyrørt tyttebærsyltetøy på frokostskiva og nytrukket kaffe i kruset, får jeg det plutselig for meg at jeg egentlig synes synd på Jonas og gjengen. Først taper de valget etter å ha rotet seg vekk i taktikkeri og sverting av motstanderne, så følger de opp i intern oppvask i kjent stil; da vektlegges ikke lenger hva gagner land og parti best, men hvordan yrkeskarrieren til partitoppene kan ivaretas og utvikles.

Og da vinner naturligvis idétomme, selvopptatte gamle menn, mens velkvalifiserte Marianner skyves ut i skyggenes dal...