Så var det de tre bukkene Teite som ville til seters for å gjøre seg feite. Men så ufine var de og sånn bråkte de, at før de kom til brua, bestemte budeia seg; hun ville ikke ha ødelagt sommeren sin med disse egenrådige bukkene. Resolutt satte hun dem i tjor utafor hjemmefjøset. Men så nære hverandre at de kunne fortsette å stanges. Og om ingen har flyttet på dem, står de vel der ennå.
Vi aner aloen av dem...
Vi aner aloen av dem...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar