Vinterved

Godt å vite med seg selv at vinterveden er på plass; tørr, kløvd og stablet klar til henting og fyring. Når fruen kaster blikket sitt på meg eller nevner sånn tilfeldig at vedkassen snart er tom, kan jeg hoppe i kalosjene og gjøre turen ut i vedskjulet kort og effektiv. Husvarmen og den gode stemningen er reddet for resten av dagen. Og Pujan, han behøver ikke flytte seg bort fra plassen sin foran ovnen heller, der han svir pels mesteparten av slike vedfyringsdager.

Og egentlig er det forholdsvis fort gjort når alt er forberedt, brukte bare en dag til arbeidet; saging, klyving og stabling til sammen. Og en halv dag til min datters vinterved; det er veldig greit å få lov å ta den også. Så har jeg noe å bale med den dagen og har ingen baktanker med at hennes svigermor serverer meg ferske rundstykker med røykelaks når jeg har saget og kløvd ferdig, noe hun har gjort til en vane opp gjennom årene etter at veden er stablet.

Utrolig hvor fort kvinnfolk finner mine svake punkter…

Sykkel

Holder på å bli tørr og varm igjen etter en frisk sykkeltur i grålysningen. Av og til må bilen til service og i dag er dagen for skifte av registerreim, olje og føler for ABS på venstre bakhjul. Stortenkt som jeg ofte er, fant jeg ut at det måtte være kjekt å sykle heim igjen og vente til sms fra verkstedet varsler at bilen er ferdig og kan hentes. 8 km en vei er en passende strekning, mente jeg. I farta glemte jeg regntøy, det så ikke ut til å komme regn med det første.

Men halvveis heime og opp Brønnøysundbrua nådde en heftig regneling meg igjen, og den holdt seg til jeg svingte inn porten; da lysnet det opp. Da var jeg våt fra topp til tå og fikk også erfare at våte sykkelhansker uten fingertupp er svært kalde, ”negl'biten” satt lenge i og det tok vel et kvarter før jeg var kar for å holde en kaffekopp og en kjeks.

Så nå sitter jeg og pønsker på om jeg kjenner noen som kan kjøre meg til verkstedet når bilen er ferdig. Men det blir vel til at jeg sykler tilbake også; som man reder, ligger man…

Sau igjen

Høstens sauesanking og merking for slakteriet er gjort for i år, og min seilervenn kan roe ned og vente på neste års lamming og gleden av nytt liv på gården. For meg er disse dagene også artige, selv om jeg vet at det er forberedelse til sauenes siste reis før fårikålgryte og annen godmat; får liksom opplevelsen av gårdsarbeid tilbake igjen. Derfor setter jeg pris på at han ringer og ønsker ”eksperthjelp”. Litt interessant er det også å registrere forskjellen i utseende og lynne på utgangersauene til ham og den vanlige sauerasen vi hadde på gården under oppveksten min.

Har nok gjentatt meg flere ganger med at ”sauer er ålreite dyr”; også når de er fikset litt på i fotoredigeringen…

Sixty6

Jeg har tenkt på om jeg burde skifte overskriftsbilde på bloggen min nå som jeg ikke lenger er 65, men 66. Forandring fryder, sies det. Nå jeg er blitt litt mer treig med årene, tror jeg, -og blir vant til ting. Den lille figuren på 65-bloggbildet fant jeg på berget i fjæra rett ned for hytta. Jeg falt for den umiddelbart. Vi er ikke helt ulike i trynet heller, innbiller jeg meg.

Sixty6 rimer godt både for øye og munn; spesielt i farger, samtidig som pensjonisttilværelsen ikke alltid behøver å være mørk. Kanskje vil en mosekledd gammel stubbe, med antydning til fjes under parykken; om man ser etter, være mer betegnende? Ikke vet jeg. Og egentlig kan det være det samme. Det blir vel ingen sensasjon, uansett hva jeg måtte finne på å gjøre.

Og heller ikke greier det å kamuflere at jeg er blitt enda et år eldre, dessverre… ;-) 

Dream on

Kanskje er det stas å være kaptein, ha uniform med gullsnorer og hvit kapteinslue. Samt et lite flippskjegg og en fast og stødig kommandostemme til å gi ordrer med; som kapteiner gjør.  Ha losjering på langfingeren og giftering på ringfingeren. Ville nok vært bra også med en liten kulmage så folk omkring meg kunne se at det ikke var manko på mye og god mat heller; med tilsmakt vin til i glasset? Ikke dumt i grunnen å kunne nyte utsikt fra brovingen eller godstolen inne i styrehuset, mens skiftende landskap glir forbi og legges bak meg? Om natten kunne fyrlyktene blinke muntert og anerkjennende; jaha, det er du som er ute igjen og reiser…

”Dream on, morfar”, sier eldste barnebarnet til meg når han finner mine betraktninger for luftige. Kanskje noe i det….

Fantasi

Det er sannelig bare fantasien som setter grensene her i livet…..

Gratulerer

Det var trygt å vokse opp med ei storesøster. Ei som visste hvor skapet skulle stå og hvordan vi brødrene skulle oppføre oss. Ei som ikke sutret når det stadig var saltfisk og poteter til middag, eller risengrynsgrøten på lørdager var blitt kald fordi vi klokkeløse ikke klarte å komme hjem i tide; til klokka tolv da middagen alltid sto på bordet, uansett. Andre fordeler var at hun ryddet opp i vår småkrangling med nabogutter og søskenbarn, med hard hand; de prøvde seg sjelden mer enn én gang om de hadde hodet på rett plass.

I mine år i Oslo var det og noe beroligende i at hun bodde i Asker; var i nærheten på en måte. At turene dit kunne vært oftere, ser man vel helst best i ettertankens lys som pensjonist. Hun har bursdag i dag og jeg sender henne mine beste gratulasjoner på dagen!

Bildet er av en blåklokke i full blomst i oktober i år.