og la barna klatre langs min stamme
og la de unge skjære hjerte i min bark
og la bestefar ta pause i min skygge.."
Joda, jeg kan like Øyvinds (Offerdal) lille "Tankeflukt", her ved ett av versene. Om enn jeg selv aldri har falt for fristelsen å skjære et hjerte i barken på noe tre for å gi uttrykk for en hjertenskjær jeg måtte hatt på det tidspunktet. Men jeg har sett andre med større lidenskap gjøre det; i mer eller mindre vellykket utførelse. Og skrekk og gru, nå til dags er det nok helst Mesta, eller Veivesenet som vi kalte vesenet, som står for kunsten langs veiene. Laget i vedlikeholdsmaskinenes brutale framferd.
Litt lyrikk i veigrøfta, for den som ser etter..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar