Stramme tøyler

Jeg har litt vondt av Lilleknut, som daglig må stille opp i media og forfekte sitt store forbilde og mentors vyer om partiets politiske makt og verdighet. For Kjellemann forsvant aldri helt fra politikken, luringen finner det bare mer hensiktsmessig å styre fra kulissene nå, med gammelmannens selvopptatte autoritet. Så strever Lilleknut med sin splittede lojalitet, til sin mentor og den regjering han er en del av. Den som han ved anledning motarbeider og svikter åpenlyst.

Måtte Gud se i nåde til stakkaren…