Det er noe mystisk
men interessant i den eldgamle overtroen om at knoppsvanen er stum gjennom hele
sitt liv, men akkurat i det den er i ferd med å dø, synger den en
hjerteskjærende vakker sang, svanesangen. I motsetning til sangsvanen (bildet)
som til tider kan være ganske så støyende, har jeg erfart. Og jeg trenger jo
ikke velge å like enten tause birgitte eller
støyende emma, når de er like vakre å se på, begge to. Lik Ole Brumm som jeg
er.
Ja takk, begge deler…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar