Mørk konfekt

De hadde stemmeprakt og farge som evergood kveldskaffe og mørk konfekt, og sang bluesen så overbevisende og lenge at jeg trodde dem og rakk å være ungdom med dem også, ved siden av pop og rock, da. Stemmen har de sikkert fortsatt, men etter mitt skarve gehør, misbrukes den grundig i dag på rapp og hip-hop, -and you name it; rene tungegymnastikken tekstene deres. Som jeg blir direkte stresset av å høre på.  Tross iherdige forsøk på ærlig tilnærming.

Enkelte ting er man bare ikke skapt for…!

Qué será será

«Hvad om Bankerne lærte litt av Postvæsenet – Jeg vet ikke nogen lettere og lykkeligere Maate at faa Penger paa end gjennom Postvæsenet». Sa Knut Hamsun som sikkert var en like eminent postmann som forfatter med en Nobelpris i lommen. For postmann var han også, både i Norge og i USA. Så kunne jeg si mye om Posten, som ikke er noe «væsen» lenger, men en integrert del av nærbutikken min. Og om banken, som jeg selv bestyrer hjemme fra pc’n. Uten lønn. Pengene? De har jeg, og har jeg ikke; ettersom de bare finnes elektroniske på kortet, mobilen og i nettbanken. Den gode følelsen av rikdom gjennom tyngden av lommeboka i baklommen, den er borte. Den også.

Og likevel, venter jeg opprømt og spent på neste framskritt….

Framover

Livet i strandkanten er så uendelig mye mer enn bare børstemark og tanglopper, om man ser etter. Det var vel derfor vi holdt til der under oppveksten. Nysgjerrige og sultne på opplevelser. Mens vi ventet på alt som skulle finnes opp i vår tid.

Og gi oss dagens uutholdelige letthet…

Dekket bord

Glatt må jeg innrømme at jeg ikke er kommet lenger enn at det første jeg tenker på når jeg ser vilt eller fugl, er hvordan de ville smakt som søndagsmiddag på et pent dekket bord. Med imponerte gourmeter rundt bordet. Så også med rådyret jeg traff på hjemturen fra hytta i går. I fantasien smakte rådyrsteken med pure av søtpotet og sjampinjong stekt i hvitløk, med råstekte grønnsaker og viltsaus til, aldeles nydelig. Men vel vitende om at mine evner som kokk er definitivt fraværende, gjorde stemningen resten av turen litt trykket, liksom; sånn for meg selv.

Det er hardt å være nissemann…

Vise menn

Så må jeg vel fortsatt tro på fortellingen om de tre vise menn fra østerlandene som kom med gaver og hyllest. Selv om jeg har problemer med å se at de ter seg likedan i dag og bringer med seg glede og rikdom der «dei mulla om enda fleire gode og krek(ar) seg inn i alle krikar og krokar av landet»; dette fargerike fellesskapet vi omfavner så raust og legger oss flate for. Så har vel også Nasse Nøff og de Tre Små Grisene snart utspilt sin rolle og må bort, som julemarsipangrisene i England, de er jo svin og det liker ikke gjestene våre. Vi får bøye av igjen og berge husfreden!

Vi godfjotter av vikingeblod…

Vettet

De var aktive i grålysningen, de tre ørnene som holdt til bortmed Laukholmen. Pluss den over huset mitt, den fløy lavt mens den saumfor hagen. Hvor glad var jeg ikke for sovehjertet til PJ’n da? At han fortsatt slumret på sofaen etter ei lang natt. Og ikke ble ørnemat etter alle disse årene. Så er det nok noe i ordtaket, at vettet kommer med årene.

Eller var det latskapen…