September

 

 

 

 Try to remember
the kind of September
When life was slow and oh
so mellow…

Fiskerier

Det skal rart gjøres om jeg ikke klarer å finne et båtbilde fra Gildeskål også. Og jeg hadde faktisk flere å velge mellom. Valgte dette bildet fra Ravika i går ettermiddag der det fiskes med forskjellig redskap; nebb og not.

Da kan jeg få konsentrert meg om andre, viktigere ting  ;-)

Tilbake

Om jeg var overtroisk og lett bevegelig, eller ikke oppdager om alderen legger et filter over minnene og ubevisst prioriterer gode opplevelser, kunne jeg finne på å tro at det kun var solskinn under hele oppveksten. Jeg må dypt ned i minneboka for å finne fram til en regnværsdag.

Men egentlig gjør det ikke noe…

Sånn kan jeg sitte og rote med tankene mens jeg kjører nordover igjen, til barndomstraktene.

Fårikål

med stort behag
de sett’ i lag
og langer inn
bli’ mett og stinn
må snart gi tål
fått nok av - fårikål

Ser i avisene og på sosiale media at mange mennesker er opptatte av fårikål på denne siste torsdag i september; som da også er nasjonalretten fårikål sin dag.

 

Må vel manne meg opp og ymte frampå til fruen at det er mange som nyter fårikål i disse dagene og at vi kunne meske oss med denne delikatessen, sånn i all selskapelighet, sammen med nær familie.

 

Til helga, kanskje…?

Sikker grunn

I en måned framover nå er vi satt på sidelinja, vi naturgåere. Elgjakta er i gang. Det er sikkert både usikkert for oss å vandre i utmarka og uønsket av grunneiere og jegere. Har sagt det før at nå når natur og farger er på sitt fineste, må vi finne på noe annet å gjøre eller være hjemme.

Om man går hovedtraseen opp til Torghatthullet, skulle man være rimelig trygg for kulene, vil jeg tro. Ikke er det elg der og en smule trim er det også i turen opp dit. Så kan man sitte der å ruge over den opplevde urettferdigheten, være skikkelig sur og gretten og lite pratsom.

Det kan jo ha sine fordeler, for noen…

Fortsatt eldst

Kan ikke la være å glede meg over at sjøsportklubbens jolleseiling på mandagskveldene er blitt en suksess. Vi gammelseilerne er gjerne der og er supportere, hjelper til med rigging, utsett og oppsett av jollene mv. I går kveld var alle klubbens RS-Fevajoller i bruk, pluss en Snipe. Og enda var det de som etterspurte Optimistjolla som trenger oppgradering av riggen og dermed er ute av drift.

De helt unge holder seg ennå i marinabassenget, mens de litt eldre tar lengre turer. Gårkveldens passe sterke nordavind ga ideelle forhold. Litt morsomt, forresten, å registrere at Snipa, en eldre båtmodell, seiler like raskt som de helt moderne Fevajollene.

Det viser vel at vi gamle er eldst, fortsatt..?

Trange kår

Etter min mening får kunst og kultur stadig trangere kår i dagens Norge! Jeg har sett det, mens jeg etter beste evne har fulgt med på området siden jeg satt i kommunens kulturstyre en tid i mine yngre år. Også sentralt går det tilbake. Der viser Jensemanns utnevning av kulturministre at dette ikke er noe betydningsfullt felt for regjeringen. I min enfoldighet håper jeg stadig på en endring til det bedre, uten hell.

Jeg får døyve mismotet og heller glede meg over fruens klassiske gitarspill utover søndags formiddag, mens hun øver. Og kanskje samtidig minnes en annen ivrig musikant i familien som ville hatt bursdag i dag…

I min hage

fingrane mine
vart ikkje grøne
blomane gror rotlause
i min hage
ligg båtane…

På kjøretøyet..

Vi var nok bortskjemte, min yngre bror og jeg, etter datidens målestokk. Da vi som guttunger fikk egen robåt av farfar, eller bestefar som kalte ham. Båten hadde han kjøpt og reparert i naustet etter forlisskade og den dro kraftig til høyre ved roing. Ikke helt enkelt for oss å hold stø kurs da, kan jeg minnes. Ingen av kameratene hadde egen båt og det var heftig å oppleve i den alderen.

Men det var den gang! Da vi i sommer kom seilende inn Brønnøysundet etter å ha hentet båt i Mandal, ble vi møtt av guttene på bildet. Minnet om robåten bare dukket opp. Utviklingen har tydeligvis gått videre alle disse årene.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes, heter det visst…

Stær

 

 

som alltid før
så eplekjekke
sitt’ parat
tar siste prat
før de er vekke
fløy mot sør

-
Mens vi biler østover i dag, til Mosjøen, fruen og jeg. Der hun skal til tannlegen for oppgradering de ikke får gjort i Brønnøysund av ei tann. Men for oss er det bare en snartur på ca 34 mil, i regnværet.

Flue

Jeg har aldri hatt sansen for å være flue på veggen eller skal vi si; være usynlig til stede, i nysgjerrighetens øyemed. For å få høre hva folk mener om meg når jeg ikke er der.

Da er det bedre med en flue på rødt bilpanser, den ser jeg og kan vifte vekk, om jeg føler for dét.

Og utfor vinduet slåregner det akkurat nå…

Bildet forteller

kumodeller
vakrest på fat
som vellaget mat…?

Anna af Sand

Det var ingen tvil blant oss tilskuere som fant veien til gjestemarinaen i Brønnøysund for å titte på båtene der. Det måtte være seilskutenes helg, selv om det nok bare var tilfeldigheter som gjorde at de kom innom samtidig. Det var en fra Nederland, en fra Danmark, en fra Frankrike og to fra Norge. Alle av forskjellige båttyper og med forskjellig type rigg.

Med andre ord var det mange detaljer å studere for interesserte seilskuteentusiaster. Når værgudene i tillegg lot sola skinne over oss noen sene ettermiddagstimer, ble stemningen deretter. At ”Anna af Sand” var fra Norge var det lett å bli enig om.

På søndag formiddag traff jeg nederlenderne på tur opp til Torghatthullet. Alle med redningsvestene på. For sikkerhetsskyld, kanskje...?

Godt selskap

Kan ikke si annet enn at det er trivelig å ha Pujan ved siden av meg i sofaen utover søndagsmorgenen, jeg med pc’en og nettavisene og han i dyp søvn etter å ha spist frokosten sin. Og blitt avflåttet, det kryper alltid et visst antall flått i pelsen på ham, pluss de som alt har bitt seg fast og suger blod.

Litt snål er han og, gammelmonsen, som tror jeg koser med ham når jeg saumfarer pelsen hans på leting etter flått, han maler og ser ut til å stortrives. Kanskje skjønner han at jeg fjerner dem? Selv tviler jeg ofte på om han er blant de skarpeste knivene i skuffen.

Men man trenger kanskje ikke så høy intelligens for å være godt selskap…?

De anonyme

Det finnes de som ikke er påtrengende romstore, tar plass eller ruver i offentligheten, eller naturen, for den saks skyld. Men som er der hele tiden, gjør en jobb og holder hjulene i gang; pålitelige og nødvendige uten å stikke seg fram.

Er der, om man ser etter…

Arbeidsdag

Hadde egentlig planer om å dra på hytta i dag for å olje hjørne- og vindusbordene, om det blir oppholdsvær lenge nok. Regnværet de siste dagene har vært heftig, for å si det forsiktig. Men eldste barnebarnet kommer kanskje for å skifte døra på huset ut til terrassen, så jeg får se hva det blir til; hus eller hytte. Uansett er det bra å få arbeidet unna før regnet fortsetter. Kjekt også å ha fagfolk til rådighet, da blir arbeidet skikkelig gjort. Det er tidlig morgen ennå…

Bildet viser havørna som holder til på Horn, her fotografert i det den letter fra steinen sin ved Lisjhornsjøen. Den har fast plass der, har jeg sett på mine turer til og fra hytta.

I hagen

Gjorde meg en tur ned i hagen i går ettermiddag, mens det ennå var sol og god varme i lufta. Seinere kom regnet igjen, og sø’vesten! Jeg gikk og spiste rett fra bærtrærne; stikkelsbær, solbær og et og annet bringebær eller rips som fruen ennå ikke hadde rukket å plukke. Det er kos å tusle rundt og nyte smaken, tenker jeg, sett bort fra at høsten nå begynner å sette sitt preg på hagen.

Men alt har en bakside. Det erfarte jeg da jeg kom inn og fant sofaen igjen, til en aldri så liten middagshvil. En flått kom krypende oppover armen og en annen, mindre en, virret rundt på handbaken. Kan ikke skjønne hvilken misjon disse ekle krypene har her i verden…

I et øyeblikk så jeg fram til vinteren, den er flåttløs, i alle fall!

Leken velfjording

Jeg måtte bare smile da jeg kjørte hjem fra Hongset i Velfjord her forleden dag og oppdaget dette veiskiltet. En leken velfjording har nok hatt en assosiasjon og satt tanke ut i handling da han så skiltet. Eller kanskje har tanken modnet i ham ved stadige passeringer så han tilslutt tok med seg tusj og pyntet det? Hvem vet?

Og vind og vær fjerner kunsten etter hvert.

Men den kan få more forbipasserende så lenge den varer. Og nå deg kanskje…?

Unyttig

Det nærmer seg afrikanske tilstander, kanskje. Synes jeg når jeg tenker etter i dag. Fruen og jeg var på hytta i går i godværet og hadde en nydelig dag der. Men vi er nå en gang skrudd forskjellig sammen. Om det er en ulempe, blir jeg ikke sikker på. Kan hende det. Hun er den nyttige av oss, i alle fall.

Begge var mye ute i terrenget omkring hytta. Hun plukket tyttebær og blåbær og var strålende fornøyd med fangsten. Jeg for rundt med fotoapparatet og fant motiv jeg nok har knipset tidligere, men da med annet lys og vinkel.

At jeg kokte kaffe og kakao til oss i hvilepausene pynter vel litt på inntrykket…

Duefrue

der satt en due
på en streng
det kom en til
så var de to
Herr Veng
med duefrue

Salighet

Vi var i bryllup i går, fruen og jeg. Hos en seilervenn, ikke alt for ung han heller. Under talene kom jeg til å tenke på at egentlig har vi et jubileum vi også, fruen og jeg. Vi har i år bodd i Brønnøysund i 40 år. Ganske lenge, det. Siden vi en vårdag med godvær og spenning i magen kjørte inn i vår nye hjemstedskommune. Med ny bil og flyttelasset ikke alt for langt bak oss…

Vi har nok ikke 40 nye år foran oss her nå, men tror likevel, på en måte, at årene skal bli mange og gode. ”Enhver blir salig i sin tro”, heter det.

Skjømming

Det er fint med en kveldstur til Hornsvatnet og åsene rundt der med kameraet over skulderen. Særlig når været er godt og vi opplever et snev av indian summer nå først i september, etter alt regnet. I tillegg til at vi pådrar oss trim og frisk luft, kan vi få testet ut fotoapparatets innstillinger for lys i tiden fra solnedgang til skjømming og kveldsmørke. Det blir aldri kjedelig.

Bildet min datter tok er et utsnitt av de store aspetrærne som står i en klynge ved foten av det 99 meter høye Skutfjellet. De er et yndet fotomotiv, har jeg lagt merke til, fine som de er enten i dagslys og farger, eller som nå, i mørke og motlys.

Det handler kanskje bare om å se og legge merke til dem…

I méa

Det er ikke så mye mer å si. Båten ligger klar i støa og fisken står i méa utfor Øya. Og jeg har et velfylt slukskrin og en 7,5’ fiskestang i bilen….

Tjeld

Det kan ligge mye god energi i et fotografi. Det erfarte jeg da jeg fant dagens bilde. Det hang på et venterom i 4. etasje på Sandnessjøen sykehus og kvikket opp med sine sterke farger og fart i motivet. Jeg måtte bare knipse det. Og oppdaget i ettertid at jeg også ble med på bildet, i bakgrunnen som vanlig…

Artig at tjelden flyr ”hjem” i bildet. Det kan gi flere betydninger for betrakterne, alt etter situasjonen deres. At tjelden, denne herremann i svarthvitt og rødt, er dradd til varmere strøk alt og ikke vender tilbake før til neste vår, må vi vel bare leve med.

Så lenge han gleder oss med sin billedlige tilstedeværelse.

Dagdrøm

Skulle kanskje hatt et skikkelig uværsbilde på bloggen i dag ettersom det har pøsregnet og stormet i hele går, i natt særlig og det fortsetter nå i dag utover formiddagen. Et typisk innevær for noen, men ikke for meg som er oppvokst utendørs, hadde jeg nær sagt. En tur opp i Torghatthullet blir dagens tur; det er noe eget ved å sitte der ”under tak” og høre vinden suse og regnet drive utafor åpningen.

Velger likevel et bilde jeg tok en godværsmorgen fra båten. Vi var to som prøvde fiskelykken uten særlig hell. Og to var også måkene som ventet på frokosten, uten hell de også.

Men det er fint å kunne dagdrømme litt, enten det er foran pc'n eller i robåten.

Nyper

søren klype
det’ liten trøst
i ei nype
når det’ høst

den kan heng’
frist’ duggvåt rød
for min del leng’
…e har’kje nød
-
Og så er det godt å være hjemme igjen, til tidlige morgener med pc’n på fanget og Pujan i søvn ved siden av meg i sofaen. Til utsikt over hagen der blomst og lauv visner sånn smått, mens bær og grønnsaker modnes

Kveldstime

Det er gått noen dager uten oppdatering av bloggen. Årsaken er at jeg har vært bortreist og uten tilgang til internett, trodde jeg, og derfor la jeg ikke pc’n i bilen. Men nå er det tilgang over alt, erfarte jeg, på hotellene og på andre offentlige steder. Så tror man at man er uunnværlig og må være på nett hele tiden, har man muligheten...

Bildet er tatt fra Skutfjellet en sen kveldstime før jeg dro og viser Vegafjorden med Ylvingen og Vega i bakgrunnen, med regnbyger i solnedgangen. En herlig kveldstur.