Buhund

Den var som poteten, kunne brukes til alt -buhunden, i gammeldagan. Og da tenker jeg ikke på hund, men på snegl. Det var bare oppfinnsomheten vår som satte grensene; sneglene var alt fra dekkslast på hjemmelagde lekebåter, til agn når mort eller større fisk skulle fiskes. Og det hendte sågar at de ble kokt i sjøvann i hermetikkbokser vi fant i fjæra. Smaken på sneglene var god den, men vi bekymret oss mer for bållukt av klærne enn for en eventuell magesjau. Å knabbe fyrstikker og tenne bål i den alderen var forbundet med streng verbal refs ved hjemkomst. Med nordlandsk kreativitet i ordvalget fikk vi vite hva vi var verdt etter en slik ulydighet. Men neste dag var det glemt.

Ingen legger merke til buhunden nå, eller ”buffhuinnan” som vi kalte dem. Guttungene har andre ting å være opptatt av; kjøpeleker, elektronikk og data, for å nevne noe. De streifer ikke lenger i utmark, fjell og fjære på jakt etter lek og opplevelser slik vi gjorde i barndommen, alene eller i flokk; alltid sultne på nye inntrykk eller fantasifull utfoldelse.

Kan huske at jeg leste en plass et dekkende dikt; her fritt sitert etter minnet:

“and to mind I will bring where I roamed as a boy

where the echoes would ring when I shouted for joy

in the foliage green -of the forest serene

I would play in my happiest ways, I remember

remember so dearly this place”

eller som Elias Blix sa det;

“Ja eg kjenner den stad Der eg stima som gut,

Der eg kaua og kvad So det svara frå nut,

Der eg leika og log I den lauvklædde skog

Millom blomar og blad:

Å eg minnest, eg minnest so vel denne stad!”

Kanskje er det like bra, å komme tidlig på plass og bli voksen! Hvor ble bygdeoriginalene av…?