Det er alltid lys i enden av tunnelen. Eller stikkrenna,
for den saks skyld. Om jeg ser etter. Og bøyer meg ned, anstrenger meg en smule. Da er det mer bekvemt å gå rakrygget og kikke opp mot en blå himmel.
For min generasjon, som så og si er født og vokst opp ute, er ikke
ordentlig høstvær et hinder for å gå den daglige trimturen. Tvert i mot, noen
regn- eller haglbyger krydrer bare turen og jeg føler meg som en tøffing når
jeg er hjemme og inne i ovnsvarmen igjen. Så langt er det kommet. Og nordbygda er et interessant sted å legge
mine ruslerier til. Med alle fornminnene og spor etter vikinger og andre
hardbalne karer.
“Kong Harald serverte elg han hadde skutt selv under den
årlige middagen for stortingsrepresentantene”, kan jeg lese i Aftenposten i
dag. Du verden. Det måtte være litt av et syn og en opplevelse for landets
fremste. Når elgen ble skutt under
festmiddagen. Harald er helt konge, han. Mens avisa burde lese korrektur før
den publiserte nyheten.
Vi kan jo ikke ta imot hele Afrika, sa vår kong Harald. Vi
skal våge å stille krav til innvandrerne. Det er vårt samfunn de kommer til,
sier danske dronning Margrethe i boka si. De kongelige har altså forstått det
alle vi andre har skjønt lenge. Men når skal våre selvopptatte politikere
forstå? Når det er for sent eller ingen vei utenom?
De siste tomatene i drivhuset ble sluttmodnet på
kjøkkenbordet noen dager, før de havnet på brødskiva. Og i morgen blir det nok
å vinterstenge drivhuset og vente på våren.