Et kakestykke

Det begynner å bli noen år siden sist jeg var på Sandhornet. Faktisk så lenge siden at jeg hadde svarthvit film i kameraet og følgelig ennå tok svarthvitbilder. Så fantaserer jeg fortsatt om en siste tur opp før forfallet i kropp og hode går for langt og setter en naturlig stopper for trangen til å prestere noe; for å kunne si at «Nei, det var da bare «a piece of cake”.

Eller noe i den duren.

Stopp

Jeg liker sopp. I maten, når jeg ikke vet de er der.  Grunnen er at jeg ikke kan sopp. Og at det virker særlig komplisert å finne ut av dem; hvilke er spiselige og hvem dauer man av. Når jeg har nådd den alderen jeg har, sjanser jeg ikke på resten av løpet ved å spise sopp. Da må det være bedre å gå ut i skog eller hage og heller ta bilder av dem. 

Og ha med tørrmat og termos i ryggsekken.

Til å holde meg i live med…

Matglad

så mett og god

søvnig og fro

kunn legg her alle dagan

førr d stas

me masse gras

t’å pakk i de 4 magan

Framtida

I et skap jeg ryddet i går ettermiddag, kom jeg over denne tegningen jeg laget på slutten av 60-tallet. Der hadde den ligget mellom gamle diplomer og utgåtte huspapirer. Og så vidt jeg husker, fant jeg motivet i Ekebergparken i Oslo.  Lite tenkte jeg da på at en gang langt inne i framtida kunne det bli meg som satt på en benk, med altfor god tid og ikke alt for meningsfulle ting å fylle dagene med.

Og framtida, det er visst nå det….. 

Baller

I dag er jeg stolt av Jensemann, ordentlig stolt. At han hadde baller nok til å sette ned foten og stoppe forslaget til Kinaavtale som hans to venner; utenriksministrene, hadde kokt sammen. Og hvor servilt måtte ikke forslaget ha vært, når landets mest konfliktsky politiker setter ned foten! Men det viser vel bare hva Espen og Jonas styrte med på bakrommet. Og ikke rart at de ville ha avtalen hemmeligholdt for alltid.

Som om vi hadde ventet noe annet…

Småsur

Jeg begynner å bli småsur, i magen. Etter å ha forsynt meg mektig mye med plommer rett fra treet. Selv om de er både søte og gode.  Og det er ingen ende på godsakene nå. Det er som om treet skal gi igjen for alle årene uten plommer og våre granskende blikk og kjærlige stell. Så skal jeg ikke klage, for «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres» for å si det med Peer Gynt. Jeg har en lei tendens til det, tror jeg; å jamre.

For å si det sånn…