Pinnekjøtt

Jeg er i godt selskap for en gangs skyld, når jeg nå gir opp å vente på ei god fårikålgryte til fordel for pinnekjøtt på julaften. For julaften er synonym med pinnekjøtt hos oss. Og hele 31 % av det norske folk, eller rundt 1,5 millioner nordmenn, spiser pinnekjøtt julaften og flere og flere har det på menyen i løpet av jule- og nyttårshelgen. Navnet kommer av kokemetoden, damping over bjørkepinner. Pinnekjøtt kalles også julesteik, ribbesteik, pinnesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. Min oppgave på juleaften har vært å skaffe bjørkepinnene; et arbeidsstykke med livet som innsats om snø og is ga utrivelige arbeidsforhold i åsen bak huset der pinnene skulle hentes. Underholdende kanskje, men fruen har innsett risiko og galskapen i det og bruker nå vanlig rist.

Det er godt å ha noe å gå og glede seg til, se fram til med spenning og litt andakt. Når julaften endelig er der og bordet er dekket; er det en opplevelse for både øye, nese og gane. Pujan og jeg, i godt hold begge to, har innsett at vårt bidrag er å holde fred og vente til alt er ferdig. Det er vi blitt flinke til, etter hvert…

Voksen

Det var en god følelse å treffe eldste barnebarnet i byen i pappas bil. Se ham cruise rund i gatene og bare nyte situasjonen, med førerkort i lommen og full tank. Jeg kommer garantert til å savne kjøreturene våre, øvelseskjøringen i skiftende vær og årstider. Småpratingen, med litt godt å spise når øktene ble litt lengre enn planlagt og magene romlet om kapp.

Å ta lappen er kanskje det endelige beviset på at man er voksen…

Julebord

Det slår meg idet jeg kjører opp brua og ser sørgående hurtigrute Polarlys med kurs mot Torghatten og Rørvik, at flere av mine tidligere kolleger kanskje er om bord og i ferd med å gå til bords. For å ha årets julebord. Husker hurtigrutenes julebord som noe av det mest overdådige og beste jeg har opplevd; en ren matorgie både for øye og mage. I Rørvik bytter man til så nordgående hurtigrute hjem igjen, nå med fest og dans.

Tenker jeg gjerne skulle vært om bord sammen med dem, opplevd stemningen, maten og kanskje den gode samtalen på tur hjem igjen. Kunne hoppe over besøket på Cred og aperitiffene der før ombordstigning, og kanskje også barrundene på nordgående. Da slapp jeg drosjekøen ved ankomst Brønnøysund etter midnatt, kunne kjørt egen bil hjem. Og bli møtt av en forbauset Pujan i garasjedøra; hva gjorde matfar ute på denne tida av døgnet?

Det blir nok bare med tanken, i år også. Tiltakslysten er ikke stor nok og det begynner å bli noen år siden sist jeg spiste sammen med dem. Kanskje finner vi ikke tonen lenger? På impuls svinger jeg inn på Eurospar på Salhus, kjøper meg en boks Cola og et kyllinglår til hjemturen. Årets julebord er sikret, for min del...

Blå grader

Tør jeg håpe på seiling i helga?

Gjemsel

Jeg har et anstrengt forhold til kråker. Liker dem ikke og ser helst at de skygger unna der jeg ferdes. Forleden dag lot jeg meg likevel underholde av ei kråke på parkeringsplassen til Mega i Brønnøysund, mens jeg pakket i meg en pose peanøtter, småsulten som jeg var. Nysgjerrig fulgte kråka med meg fra gjerdet til gjestehavna. Kikket jeg på henne, snudde hun ryggen til og lot som jeg var luft. Så jeg en annen vei, gransket hun meg igjen. En stund var jeg fristet til å slenge noen nøtter til henne, men tok meg i det. Til slutt innså hun kanskje at det ikke ble mat å få fra meg og ville hevne seg; ikke mat, ingen bilder.

Jeg lurte henne til slutt, tror jeg, knipset henne der hun gjemte seg under gjerdet og mente seg usett.

Ærfuglegg

En seiler må regne med stilla, at sjøen ligger som lakka uten et vindpust eller krusning. Er man seilfantast i tillegg, startes ikke motoren med en gang. Man blir ganske enkelt liggende til vinden finner på å komme tilbake igjen. Tiden kan nyttes til å få i seg mat eller bare være der. For mange år siden lå jeg en fin sommerkveld sør i Toftsundet og ventet på vind mens jeg leste om seiltrim. En slitt sjark kom for halv fart tøffende bort til meg og en gammel fisker, en navnebror, spurte om jeg trengte slep. Jeg forklarte situasjonen, men så at han fant den noe skrudd; alle ville vel hjem før det ble for seint. Om man var vel bevart.

Det ble en lang og god prat om båter og fiske, om seiling før og nå, og utviklingen i samfunnet. Da han startet opp motoren igjen for å dra videre utover til Onstein, der han eide et hus, spurte jeg om han ikke savnet seilingen, den gode stillheten, lydene i naturen? Overrasket over spørsmålet kom svaret: ”Det ska e sei deg, Hans, at så lenge det finns en dråpe bensin å få tak i, ska det’kje ei mast eller et segl i min båt, det kain du lit på”! Så forsvant han raskt inn i styrehuset og kom ut med en gråpapirpose som han rakte meg over ripa. ”Sjå her, ta dem, så har du nokke å trøyt tia med te du får bør igjen”. Så dro han.

I posen lå tre ærfuglegg. Jeg kokte et av dem straks og sammen med kaffe og brødskive ble det kveldsmaten. Det ble god tid til å tenke gjennom møtet og forstå synspunktet hans. Vinden uteble og jeg måtte til slutt ty til motorkraft til hjemturen. Fruen sov da jeg listet meg til sengs.

Kjølvann

havfruen danser
i mitt kjølvann jeg
hører melodien
klore seg fast
bli der











22.11.2010