Brattere

Jeg kan kanskje la bildet prate for meg denne gangen. Som en illustrasjon på det uomtvistelige faktum at fjellsidene med alderen er blitt brattere og toppene høyere. Og Fjelltrimmen en stadig større utfordring. Jeg registrerer meg ikke lenger i bøkene på toppen; beviset på at jeg var der. Av den enkle grunn at jeg ikke har plass til flere krus i skapet. Og ingen lenger er mottakelig for skrytet som ligger i samlingen.

Selv om det blir en stadig større bragd å nå toppene...

Svinge seg

Akkurat som Angela kjører han på, angrer ingenting, ombestemmer seg slett ikke. Den tidligere svenske partileder, statsminister og verdensmann John Fredrik holder hodet høyt, hyller asylinnvandringen til Sverige og sammenligner den med å skaffe seg barn –det er en langsiktig og bra investering. Mens Sverige i andre land blir brukt som eksempel på et samfunn i oppløsning. Et samfunn nesten til forveksling lik det sosialisteliten i Norge ønsker seg og arbeider for; globalismen. Som hos svenskene øker stadig vårt antall fattige. Og eliten svinger seg stadig rikere. 

Sånn som det alltid har vært..

Tidsnød

Før i verden, i mine yngre dager da blikket var klart og nesedråpen borte, var det vel ikke ei bok jeg ikke hadde lest. Litt mildt overdrevet. Nå digger jeg helst ungdommens lesemåte; kortfattet, direkte og om nødvendig -i talebobler. Tiden blir for kort, synes jeg, selv om nye bøker trigger meg. Og det er lenge siden "Kjærleikens ferjereiser" og "Der storbåra bryt" til «Land ingen har sett». Sistnevnte forblir nok ulest, og familien fra moldekanten for langt borte til å bruke tid på. Kanskje ble det sånn at jeg nå er mer fascinert av "skrivarens" hårprakt enn hans verbale kunster.

Ja, sånn kan det gå..

Sørbykatt

nei sku du ha sett

Sørbykattan har trafikkvett

d nesten sånn at d itj e begripan

kor naturli di benytta di kvite stripan

e stoppa naturlivis bi settan å måp

-ser sekkert ut som en imbesill tåp..

Svar skyldig

Nåja, de harde 1930-årene hadde nok sine snillere øyeblikk også. Om sildefisket var tungt og gammeldags før sunnmøringene tok over. Og dagens flåte ble rene hotellskipene, effektive og inntektsbringende så det holder. Min far prøvde seg noen få turer med hull i ene treskoen og en tvillingbror med vest og begynt med tobakken. Og, som min sunnmørske svigerfar sa det da jeg kjøpte seilbåt: "Det e greit at du rek førr vær og vind, Hans. Men du kunne no he hengt ei laksedorg ette båten så du i det minste he muligheten til å få fisk!".

Jeg ble ham svar skyldig...

Årsoppgjøret

Det lakker og lir mot jul. Og for oss som bare kjører forbi, er det likevel hyggelig å se når det er lys i vinduene og liv innenfor veggene. Når kirken sprengfylles av lydhøre mennesker som nyter kirkekonsertene fram mot julehelga. Og alle artistene topper årsinntekta i et run fra kirke til kirke. Og kanskje takker Herren for kontopåfyllet, for alt jeg vet. Salige er prestene som ennå lar kirkerommet fungere til kirkelydens beste ispedd noen religiøse toner. Mens biskopene blir mer og mer politiske og stadig harskere i sin kritikk av regjeringa og håndteringen denne gang av returbarna. For gullkorset på velfylte lillamager kjenner ingen grenser eller konsekvenser. Alle skal visst være like for Gud, uansett. 

Høres det ut for...

Kløkten

Det er ganske så besynderlig et skue å se et samlet Storting bruke all sin kløkt og mye tid på å hindre Carl en plass i Nobelkomiteen. Ikke at jeg har greie på hans motiv eller regelverket for å slippe ham inn i den noble komité, jeg ser mer barnsligheten i spillet i Stortingets oppførsel, uverdig folkene som jo skal være våre etikkbærere og forbilder. Men som nå mer opptrer som udisiplinerte barnehageunger. Jeg får si det sånn at når Thorbjørn passet til et sete der, må vel rabagasten Carl også kunne slippes inn. 

Wem Gott ein Amt gibt, dem gibt er auch Verstand, heter det visst...