Verdensarv

Bildet viser lykta nord på Bremstein en lørdagskveld i høst med Vega i bakgrunnen. Det er bare en ting å si; en velsignet stille og fredfylt kveld ute i verdensarvområdet. Se linken for mer informasjon denne gangen.

Jeg får aldri nok seilturer dit kjennes det ut som…

Gråvær

Andre blir kanskje også overgitt over å se hvor tilpasnings-dyktige de er, disse velsmurte prate-maskinene, ungpolitikerne; korrekt kledd etter situasjon og forhold og hvor motivasjonen egentlig synes å være høy lønn og rask klatring i maktelitens hierarki mer enn å gjøre noe for eget land og folk. Hvorfor stiller de ellers opp med en hale av journalister på slep; mikrofonstativene deres, når de gjør noe? Og løser vi vårt fattigdomsproblem med å hente inn flere fattige til landet? Eller gi andre lands maktelite enda mer personlig rikdom?

Ja, ja, slik kan en pensjonist gruble på en regntung søndags formiddag. Ennå er det mange dager fram til neste underregulerte pensjonsutbetaling…

Siste skrik

 

Jeg må bare tilstå at jeg får en slags morbid spenning i kroppen når jeg tenker på at om ikke lenge skal navnet på årets nobels fredsprisvinner offentliggjøres. Hva er Jaglands stunt denne gangen, som sannsynligvis blir hans siste som leder av nobelkomiteen? Det bør overgå alle hans tidligere utspill sånn at hans sorti blir fullkommen; til glede for oss vanlige og avistegnerne.

Som Fredrik Stabel sa det: «Egen suksess er vel og bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte…»

Usett

Opplever det stadig, at når arbeidshyret er stuet bort for godt, finner vi gutta alltid nye ting å henge oss opp i; ha som lidenskap og pengesluk. Om det ikke er seilbåt, ser jeg mange kjøpe seg motorsykkel, veldig stor sykkel inkludert svart sykkeldress og visirhjelm. Eller bil; ungdomsbilen de har drømt om hele livet og fått råd til nå i moden alder. Veteraner begge to etter hvert, liksom. Eller campingbil, helst et hakk større enn naboens.

Det demrer for meg hvorfor fruene gliser når de tror seg usett…

Øyeblikket

Av og til kjenner jeg at det er greit med en tur hit eller dit, bare turen er så lang at jeg kan stikke innom ei veikro eller lignende for en tallerken med usunn mat. Og bare sitte der og spise i rimelig fred og ro og kanskje høre på praten fra sidebordene. Eller fundere på tingenes tilstand; øyeblikkets magi.

Kan ikke være noe galt i det, vel…?

Pensjonisttid

Det speiles ikke i bloggen, men jeg har seilt mye de siste ukene. Alene med egen båt og som mannskap på andres båter. Høstnatur og ustadig østavind har krydret opplevelsene. Matlysten har vært deretter; frisk luft og bevegelse gir energiforbruk. Fiske med voksne barnebarn i helga ga matauk både til oss og til PJ’n.

Så er det fint også å ha noen pensjonisttimer i godstolen ved panoramavinduene på hytta, med noe smågodt til kaffen og en god bok. Bildet har malt utsikten derfra mens østavinden lager små hvirvelvinder på sjøen og sola farger Vevelstadlandet med Rødøya og litt av De syv søstrene i bakgrunnen…

Vektproblem

Det er nå en gang slik, blir det sagt; at er du født i Vektens tegn, vil du alltid ha problem med å bestemme deg. Og å balansere vektskålene. Et evig «Skal, skal ikke…»

Hardt å være Vekt, forstår jeg.