Kort sagt

 

 

A crow story..

 

(Jeg har så visst ikke tenkt å kommentere at det er kråkedagen i dag og at man fra gammelt av kunne spå været framover alt etter hvordan kråka oppførte seg. Hun må først lære å oppføre seg, ugagnskråka…)

Å tie

stillheten

tusler taus

mellom snøtunge trær

forteller ikke mye

i dag

heller

Flokkdyr

De jager i flokk, journalistene i avisene og media ellers. Lager de samme oppslagene, legger jeg merke til. Når største nyheten blir privatlivet til enkeltknepte syngedamer og ”endelig er Jomfru-Kim kongen av Ayia Napa”, kjenner jeg trang til frisk luft og mer mosjon for å få vekk ubehaget av lettvintheten i et viktig yrke og en grov undervurdering av oss lesere og tittere. Inntektsbehovet til mediehusene må ikke få styre hva som er viktig for oss. Sunnhetstegn det at avisenes opplagstall synker!

…eller er vi kontaktsøkende flokkdyr, alle sammen; til sist? Der vi på pc og rundt TV-ene heier på idrettsheltene eller digger kjendisene våre uansett vinkling.

Jeg får si som Carson McCullers: The heart is a lonely hunter…

Ihjelspist

I min oppvekst var det en dyd å ha matvett. Det vil si å ikke spise mer enn til man ble mett. Fråtsing ble sett på som en uskikk vi måtte holde oss for gode til. Jeg må motvillig innrømme at jeg tidvis fortrenger denne lærdommen, legger den lengst bak i skolten. I alle fall nå på ettervinteren når fersk torsk, lever og rogn står på menyen.

Det er for en barnslig sjel som å få bursdags- og julegavene samtidig. Alle hemningene kastes. Når så svigermor i helga snakket om stekte torsketunger, føler jeg at mattoppen er nådd for dette tidsrommet. Og jamrer fram et “Gudvelsigne sjarkfiskerne!”.

De få som er igjen av dem…

Mundus inversus

Etter å ha vært i båten i går formiddag og byttet vannkranen som frøs i stykker i løpet av vinteren, tross avtapping i fjor høst, ble jeg sittende i salongen og kikke gjennom båtbiblioteket, mest for å få være om bord en stund. Naturlig nok for en ubegavet matlager, inneholdt det mange kokebøker. Pluss seilteori og en gammel pocketutgave fra 1964 av Aksel Sandemoses ”Det svundne er en drøm”. Den ble jeg sittende å bla i og more meg over min periodevise, sterke interesse for enkeltforfattere. For så å være ferdig med dem etterpå, liksom.

Ja ja, bakvendt som jeg ofte er, drømmer jeg helst om ting som skal komme, om framtida; spenningen ligger der. På heimveien mente jeg bestemt å ane vår i lufta…

I dag har min lillebror bursdag og han får mine beste ønsker på dagen sin.

Wishful thinking

Om verden var rød og dyrene blå, kunne jeg stå der grønn med mitt ønske om lottohell og lykke alle mine dager til ende.

 

Håpet har jeg hørt er lysegrønt…

Nedrimet

Det har pøst ned i flere dager nå, regnet som aldri før. I tilfelle ligger det utenfor minnet mitt akkurat i dag. Når det nå blir oppholdsvær igjen, vil jeg ut med båten, seile og kanskje fiske uten å kjenne frosten bite seg fast i anemiske innefingre og teste grensen for rennende øyne og rød nese. Det ville vært kjekt å kunne komme hjem med fersk fisk til fruen, og katten.

Utrolig hva noen små varmegrader gjør med tiltakslysten. Det kan nesten virke som jeg gleder meg til morgendagen…