Sommertid

Om jeg var helt sikker på at datter og barnebarn ikke hørte meg, kunne jeg hatt lyst til å tyne fram et hjertesukk; hersens mons! Som ikke har forstått at sommertida er over og at han må sove en time lengre om morgenen nå ;-)

Vel er jeg en morgenfugl og som regel oppe i 7-tida, men synes likevel at halv seks – sekstida om morgenen er litt for tidlig å stå opp for å slippe inn katta; om ikke annet så for husfredens skyld. Helt stille er han ikke når han kommer inn, har vi erfart. Ikke alle i huset er a-mennesker heller.

Men jeg innser at jeg like godt kan stå opp, slippe ham inn og gi ham mat når han først finner det passende å komme hjem/inn. Ellers sitter han utfor døra og mjauer så høylydt at søvn skal vi bare glemme.  Må nok gradvis prøve å la ham vente litt lengre for hver morgen; venne ham til å vente til klokka er syv, i alle fall.

Noen skulle tatt seg bryet med å lære ham klokka, og litt folkeskikk…

Rain rain

“Rain, rain, go to Spain, Never show your face again” tenkte jeg da jeg kjørte forbi gården på bildet på tur hjem fra hytta. Tross nesten sommertemperaturer til aller sist i oktober å være, har regnet silt ned og skal fortsette med det, om metrologene får rett. Ikke at jeg bryr meg, men dagen er nå litt lysere med solskinn. Det er lov å håpe.

Nevnte barnerim har jeg hørt mange andre bruke, og jeg har brukt det selv også når regnvær har velsignet oss over lengre tid. At rimet går helt tilbake til Englands rivalisering med Spania og den spanske armadaen på 1580-tallet, har jeg ikke lagt så stor vekt på; bare rimet passet til anledningen og jeg kunne brife med det.

Men det er kanskje litt for stort sprang mellom et oversvømt jorde på Horn og den spanske armada...

Rimet I sin helhet:

“Rain rain go away,
Come again another day.
Little Johnny wants to play;
Rain, rain, go to Spain,
Never show your face again!”

Slekt

Jeg har digitalt foto-/videoapparat på mobiltelefonen, digitalt kompaktkamera med video, digitalt speilreflekskamera og et lite lommevideokamera med i fotosekken på mine daglige turer. Det er like naturlig som å ta på regnhyre når det regner. Og fotomotivene er mange, egentlig talløse. Av alle bildene jeg tar, blir kanskje 20 % lagret for ettertiden til egen fornøyelse og/eller dokumentasjon, resten slettet.

Det er bare papirbilder som blir historie, synes jeg; de digitale bildene blir liggende på harddisker og lagringsmedia til disse er umoderne og ikke brukbare; og bildene er tapt for ettertiden, dessverre. Jeg har sagt det tidligere også, men er ikke selv blitt flinkere til å overføre bilder til papir.

Jeg blir litt ydmyk når jeg ser bilder fra tidligere tider og generasjoner; hvor stor begivenhet det var å gå til fotograf for å bli avbildet. Og hvor mye tid og ressurser som ble lagt i hendelsen, hvor stolte de var av den. Så er det jo også artig for meg å se hvordan slekta så ut…. (fotograf ukjent).

Skarv

Tidlige morgener gir god anledning til lesing, også av annet enn nettaviser og gode bøker.

”Et gammelt sagn forteller at en av Lofotøyene sank i havet for tusener av år siden. Øya som hadde navnet Utrøst, eller Alvelandet som den også ble kalt, viste seg for gudelige når de kom i havsnød. Skulle en lete etter dette landet så måtte man følge skarven når han fløy ut fra Røst og vestover ut i Norskehavet. På Utrøst skulle det ha bodd et folkeslag av bønder og fiskere som var svært gudelige. De skulle ha levd i et paradis fri for sykdom og alderdom. Dette folket skulle være lyshårete, ha blå øyner og høy panne. De hadde og evnen til å omskape seg og å bli usynlig når det måtte passe dem.

Helt opp i våre dager fortelles det at fiskere som er gudelige og kommer i havsnød vest i havet utenfor Røst har opplevd at plutselig kommer det et land opp av havet og både de og båten befinner seg mitt i en kornåker”.

Jeg morer meg ofte med å følge skarvens dykking etter mat på grunna ut for hytta. Og ser de fine fotomotivene de utgjør. Om man kommer dem på skuddhold med kameraet… (bildet er fra Kyvika nær Brønnøysund).

Populær

Med fare for stadig å være en dag på etterskudd; ble dagen i går brukt til fisking, i alle fall formiddagen. Sol fra skyfri himmel og rundt 17 varmegrader ble en perfekt ramme rundt turen. Litt østavind måtte jeg tåle, når fisket var rimelig bra. Største fisken ble en torsk på 6,7 kg. Av den ble det både skinn- og beinfrie fileter og masse avskjær til å koke kraft på til fiskesuppe. En sei og noen småtorsker ble delt opp og lagt i fryseren til kattemat; Pujan får få dem kokt ved en seinere anledning.

Fruen strålte om kapp med sola over alt det fine fiskeråstoffet og jeg fant ut at kanskje skulle jeg ta en tur seinere i uka også. Artig å være sånn i vinden…

Pujan nevner jeg ikke, han åt seg sprengmett på rå fisk. Det går nok noen timer før han våkner igjen!

Torghatten

"According to legend, the hole was made by the troll Hestmannen while he was chasing the beautiful girl Lekamøya. As the troll realised he would not get the girl, he released an arrow to kill her, but the troll-king of Sømna threw his hat into the arrow's path to save her. The hat turned into the mountain with a hole in the middle".

Å sykle rundt Torghatten mens det lysner av dag, er et lite eventyr i seg selv, synes jeg.  Det kan stå elg eller rådyr i veien, men helst treffer du ingen og kan nyte termoskaffen på en stille benk eller en stein i veikanten.

Troll vær deg selv - nok...

Østavind

Det blir nok hytta i dag. For ubekymret å nyte sol fra skyfri himmel med en dash østavind til; kanskje på terrassen, men helst inne bak panoramavinduene.

Jeg trodde jeg var ferdig med veden for i år, men gårsdagen gikk med til å felle en av storfuruene i hagen, kviste og dele den opp til brukbar ovnslengde.  Fruen har i mange år ment at den måtte bort, mens jeg, som har sett den vokse fra et lite tre da vi flyttet hit; til nå å ha blitt nærmere 15 meter høyt, har strittet imot. Ikke på grunn av arbeidet med å lage ved av den, men fordi jeg syntes grønnfargen pyntet opp i hagen vinterstid.

Hun vant stillingskrigen, som vanlig ;-)  Kanskje var det bra, det ble lysere og lettere i hagen og vi fikk ved til minst en måneds sprengfyring, om det skulle bli nødvendig. En smule feiring av begivenheten etterpå satte meg i ekstra godt humør; datterbesøk med hennes nydelige, medbragte sjokoladekake til kaffen ble prikken over ien på en lang arbeidsdag.

Så spørs det hvor lenge jeg klarer å sitte uvirksom, før arbeidslysten tar overhånd…?