Versting

Må innrømme at jeg har raljert over pensjonistene jeg kjenner, de som etter hvert bare snakker om gamle dager, det vi si da de var unge; hvordan verden var da og hva de opplevde og foretok seg. Har ironisert over hvor klare og detaljerte minnene deres blir. Hvor mye det betyr for dem, at vi andre orker å høre på. Jeg skulle aldri bli som dem! Leser de aldri aviser, bøker, eller ergrer seg blå over hvor dårlige programmene, reprisene, på nrk er? Eller misunnelig får pustebesvær av å legge merke til hvor dyre og flotte tjenestebilene i kommunen er blitt; bare SUV’er og firehjulstrekkere som blir byttet i nye før de rekker å bli innkjørte? Manglet det ikke penger til skole- og helsesektoren? Skulle ikke eldretjenesten skinne og svømmebassengene fylles, i følge Jensemann, før han ble valgt og bruker statskassa i utlandet til å fremme egne jobbmuligheter i FN-systemet?

Kanskje er jeg treg som nekter å innse at jeg som pensjonist er gått ut på dato for samfunnet. At ingen orker å høre på gamle tøvkailla med sterke meninger og ingen arena lenger å framføre dem på? Har ikke vi 68-ere forsynt oss nok av kaka, allerede? Det demrer litt for meg; om minneforskyvningen fra nåtid mot gamle dager og barndom er biologisk betinget, er vel alt normalt og logisk; vi blander oss ikke i det samfunnsaktuelle men beveger oss stadig dypere inn i en ny barndom. Er jeg i ferd med å bli en versting, en tilbakeblikker?

Hårsveis

Vi så omtrent slik ut, på 60-tallet,

med Brylkrem og hagl i håret?

Fårikål

Tidligere i høst satt jeg en søndags formiddag på toppen av Skutfjellet på Horn og fantaserte om fårikål, denne Norges nasjonalrett, tenkte jeg måtte huske på å nevne det for fruen, at vi kunne feire Fårikålens festdag siste torsdag i september. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne nyte en skikkelig fårikålmiddag sammen, bare vi to, gamlingene. Jeg kunne dra på tur mens hun laget middagen, så gikk jeg ikke i veien eller ufrivillig irriterte henne mens hun forberedte delikatessen, og kanskje så seg tid til å lage litt god dessert til også? Tanken forekom meg ganske så realistisk, jeg kunne se sau beite nede på jordene, nesten som de bare gikk og ventet på å bli lagd fårikål av.

Nå er vi i november og jeg har stadig like lyst på fårikål. Har ikke fått meg til å spørre henne ennå, opptatt som hun er søndags formiddag med gitarspilling og gode bøker; har liksom fått bedre tid til det nå som hun er pensjonist og må selv få bestemme hva hun vil lage til middag. Jeg er en tålmodig sjel, en dag må hun vel se på meg at jeg trenger fårikål, så godt som hun kjenner meg etter hvert. ”Salig er de tålmodige for de skal arve jorden” heter det i skriften. Jeg vil heller ha fårikål.

Heavens door

Ikke akkurat denne helga vel?

Flashback

Før i verden lå robåter i tre her, som Franklin og Junsen vår i landkale og sjekta dradd opp på berget. På svai utpå lå Tjukken, Orion og lettbåten til Arne. For anker lenger ut; skøytene Arvid, Lekanger og Sandhornet, Aurora og Alida, Argo og Ekert. De ble borte alle sammen, etter hvert.

Før i verden var sommeren alltid her. Blåklokker, Stemorsblomst, Tiriltunge og Strandnellik sto i full blomst oppå Skjæret, mens nordavinden tynte dem og gjorde sommervarmen utholdelig for oss med sommerklipt sveis og kortbukser. Det er ebbe her, nå i ettermiddagssola.

Korstroll

Spor

- Du har nå jammen mye rart for deg, utbryter fruen, lettere oppgitt over min stadige konsentrasjon rundt fotoapparat og bilder; der motivene ikke alltid speiler en hensikt og fornuft, snarere tvert i mot. Typisk nordlending, han hadde med seg silkeskjerf og wienerbrød heim fra Lofoten i stedet for penger etter lofotfisket, kan hun fortelle, sunnmørsk praktisk som hun fortsatt er. Jeg skjønner etter hvert at jeg må gjøre noe, at ennå er det mye hageutstyr å samle sammen og vinterlagre i gapahuken før neste snø- og kuldeperiode setter inn. Det jeg glemte sist.

Det er ingen trøst å få fra Pujan heller, grodd fast som monsen er i sofaen for tiden. Han letter likevel på øyelokket idet jeg forlater sofakroken og pc’n for å gjøre arbeidet, liksom for å markere tøffelhelten jeg framstår som og hvor mye han bryr seg. Fruen burde sendt ham ut under ripsbuskene for å fange mus og gjøre nytte for seg, han og.

Så var vi to som kunne komme inn etter endt økt og kaste oss over ferdiglaget middag og en kaffeskvett etter på. Å være lat og bortskjemt gjelder ikke meg, tror jeg.