Høsten

En sommer er over..

Historie

Hvorfor holder jeg på med dette? Hva er vitsen og hva har jeg igjen for alle timene foran PC’n? Og med korrekturlesing. Jeg tenker på redaksjonskomiteen i historielaget som skal gi ut heftet ”Blad av Brønnøy historie” for 22. året på rad. Jeg er medlem av komiteen, blant annet. Kunne jeg ikke heller brukt tid og energi på noe som skaffet meg inntekter og status? Fått litt personlig PR av innsatsen?


Det hele startet i 1977 da jeg som medlem av kulturstyret i kommunen fikk et særlig ansvar for kulturvernet. Det passet bra da, historieinteressert som jeg alltid har vært. Så ballet det bare på seg. I 1980 tok jeg initiativet til å få startet Brønnøy Historielag og jeg var fanget for alvor. Og har vært det siden, i forskjellige verv innen laget. Sammen med en håndfull andre som også brenner for saken.

Gevinsten er kanskje grunnleggende kjennskap til stedet og historien bakover så langt kildene går, til bosetting og folket som levde her opp gjennom tidene; redskap og utstyr de brukte, opp- og nedturer de var gjennom, hvordan de levde og tenkte. Men også endringene i samfunnet ettersom utviklingen gikk fram og hvordan de taklet disse. Kunnskap er lett å bære, sa min bestemor ofte. Man føler seg sterkere knyttet til stedet, får en identitet som god ballast å ha med seg. Hadde bare flere oppdaget hvor allsidig og givende dette organisasjonsarbeidet er med oppgaver uansett særinteresse innen feltet.

Vinterved

Etter uker med sol og varme opp mot 20 grader, kom regnet i dag. Vått var det og temperaturen sank raskt. Ikke at dét plaget meg nevneverdig, jeg var rimelig svett av å sage og klyve ved. Startet i grålysninga og arbeidet fort og effektivt, syntes jeg selv. Fruen skrøt ikke av farten, da hun litt utpå formiddagen kom ut for å bringe i hus og stable veden, den tørker best da. Kunne ha unt meg litt ros, så arbeidsom jeg plutselig ble da jeg skjønte at skulle vi få ordnet vinterveden mens været var til å jobbe i, måtte det bli i dag. Det holdt så vidt, de siste kubbene ble våte.

På trappa satt Pujan, monsen vår, og stirret på meg. Forsto nok ikke helt at jeg ikke hadde tid til ham i dag, til å skjemme ham bort som vanlig, med mat og melk og kos, i tillegg til morramaten. På strømledninga satt stær og glante, innbilte jeg meg, de kunne da ha tatt til vett og dradd mot sør, de og, som de andre trekkfuglene.

Det er vel sant som folk sier, at å fyre med ved, gir varme mange ganger, eller det blir man mange ganger varm av…

Gutter

                                   Noen gutter blir aldri menn...

Velfjordveien

Et kort sekund hadde vi øyekontakt før jeg suste forbi ham der han satt på en knaus tett ved Velfjordveien. Den tidlige morgensola fikk pelsen til å gløde. Kunne nesten se ut som han satt der og moret seg over oss morratravle bilister. Var nok en ungrev på vift, en som ennå ikke hadde skjønt hvor farlig verden var. Refleksen var umiddelbar; fotoapparatet, satt rett objektiv på? Jeg innså straks at sjansen var over, det fikk bli med bildet på netthinna, denne gangen. Jeg kjørte videre innover Velfjorden mens tankene stadig puslet med opplevelsen, litt treg som jeg var, så tidlig. Håpte at han klarte seg, unte ham det!

Tre dager seinere traff jeg ham igjen, en kilometer lenger innover denne gangen. Han lå i veikanten, påkjørt og drept i løpet av natta. Kvestet og ødelagt. Rask oppbremsing og ut av bilen, han kunne ikke ligge slik. Jeg la ham i grøfta, ute av syne for bilistene, før jeg dro videre. Trafikken dreper, fikk være glad det bare var en uerfaren ungrev denne gangen. Men tristheten satt i langt utover dagen.

”So ist das leben, kurtz und smutzig , aber doch so schön”. Ja, ja, sånn er det kanskje.

Kviger

Satt med bildøra oppe og så utover Movatnet, spiste et par kyllinglår og drakk Cola. I et anfall av lettsindighet, og ettergiven for sulten som romsterte i magen, hadde jeg irrasjonelt nok stukket innom Euro Spar og kjøpt mat i stedet for å kjøre hjem og spise. Var på tur og da ble det mest hensiktsmessig for meg. At fruen kanskje var ferdig med hagearbeidet og hadde satt på middagen alt, var litt fjernt, akkurat da. Skulle klare middagen og, jeg, etter turen. Ørreten spratt i vannkanten og trosten skvatret med sitt, høylydt og iherdig. Hadde på langt nær tenkt å fly mot sør.

Plasking i vannet, skimtet kuromper gjennom buskaset. Huldra, tenkte jeg. Skulle hun på rotur i plastbåten på andre bredden, ikke langt fra der jeg satt? Hah.., endelig, heldige meg, for en gangs skyld. Men det var kviger, yre og nysgjerrige sprang de bort til båten, undersøkte den og fant den vel for liten og ustø til sitt bruk. Etter litt att og fram forsvant de tilbake, samme vei som de kom. Det ble stille etter dem.

Jeg forsøplet buskene med kyllingbeina, tenkte mus eller annet kryp kunne meske seg litt. Trist at det ikke var huldra, hadde vært fint å fått festet henne på fotobrikken, igjen. I stedet ble det kyr, de har kuromper, de og.

Fredag igjen

Det er helg igjen, nesten. Et uvanlig flott høstvær har vi opplevd denne uka, med en fargeprakt som kan ta pusten fra oss. Nattefrost med påfølgende utfordring om morgenen for oss tidligbilister på glatte veier, og morgentåke som forsvinner når sola står opp. På tide å ta signalene og skifte til vinterpiggdekk, selv om det er fjorten dager til det er lovlig å kjøre med dem. Men, man skal kle seg etter forholdene.

Og sette tæring etter næring. Derfor var jeg på Grong og byttet bil i går, en risikosport med glatte veier og tåke fra Velfjord til Trones. Fra å kjøre hver sin bil, fant vi det mer fornuftig å ha én vi begge likte å kjøre. Det sparer miljøet og vi sparer penger, nå som vi begge er pensjonister, fruen og jeg. Blir vi mindre mobile, tåler vi det. Bilen er likevel et frihetssymbol, til å cruise rundt i, fri som fuglen, nyte opplevelsene ettersom de kommer, mens radioen oppdaterer deg fortløpende..

Kommer man seg ut og vekk fra sofakroken, som som oftest er okkupert av Pujan, katten vår, er vel det en fordel?