Don't Worry

Vet ikke helt hva jeg skal si i dag. Nå som jeg har blogget 650 innlegg med tilsvarende antall bilder til å illustrere tekstene. Om jeg er taletrengt eller bare har lyst til å vise noen av bildene jeg tar, ja det er jeg ikke så sikker på nå. Kanskje er det noen der ute i den digitale hverdagen som finner glede i det jeg poster?

”Be happy” får være et stikkord. Og det å dele med andre, ha noe å gi...

Elgføre

Var en snartur i Mosjøen i går på ekstremglatte veier. På hjemturen om kvelden hadde vi i Velfjord en nestenpåkjørsel av ei elgku som hadde tenkt seg over veien. Heldigvis for oss ombestemte hun seg. Etter en god kilometer videre sto tre elger og beitet i mørket i veigrøfta. Uten å ense oss som kjørte forbi, så det ut til.

Vi ble forbikjørt i Stegan av en pensjonist som hadde det travelt. Etter enda en kilometers kjøring fant vi bilen hans i grøfta; han hadde fått en elg i frontruta. Han var uskadet og elgen stukket til skogs. Bilen så imidlertid kondemnabel ut. Jeg varslet viltnemnd og politi og situasjonen løste seg før vi dro videre hjem.

Lykkeligvis var det ikke vår tur i går. Føret var ekkelt, men elgen farligst..

Blåtonar

Eg veit ein blåtone, blue note, i blues og jazz er ei nemning på eit irregulært intervall i dur- eller mollskalaen, til dømes ein stad mellom moll-ters og dur-ters. Trampolinane har ikkje intervall; du fyk opp, -og dett ned att.. .
;-)

Oter

De hadde litt problemer med den tynne isen i osen ved Rema i går, oterfamilien på bildet. Redde for oss var de ikke, der de kjempet seg fra butikkfjæra og utover mot åpen sjø. Vi var flere bilister som stoppet ved busskuret og fulgte opptrinnet. En trivelig formiddagsopplevelse fikk vi.

Etter at oteren ble totalfredet i Norge i 1982, har bestanden tatt seg opp og oter og oterspor er vanlig å se her i området. Som her, en hel familie på søndagstur..

My day of rest

Tilfeldighetene ville at jeg havnet på You Tube og Connie Francis i dag. Datamusa, eller helst padden, går ofte sine egne veier på skjermen, hva det nå enn skyldes; feilklikk eller løs handtering. Det er til tider spennende å se resultatet, hva som dukker opp.

Jeg moret meg i alle fall over fangsten en god stund utover formiddagen. Søndags formiddag, hviledag også for pensjonister…

-

("Never on Sunday" was written by Manos Hadjidakis originally in Greek with the title "Ta Paidia tou Peiraia" (The children of Piraeus). The original Greek version featured lyrics also written by Hadjidakis, and was performed in the film by Melina Mercouri. The original Greek lyrics tell the story of the main female character of the film, Illya (Mercouri). Illya is a jolly woman who enjoys life, the town and the people of her native Piraeus. Although she earns her money as a prostitute, she longs to meet a man someday who is just as full of joie de vivre as she is herself”)

Liten sorg

Sitter og bekymrer meg litt i dag. For sommeren. Og det på grunn av at jeg ikke har noen langturer planlagt hittil i år. Ingen seilbåter å seile til Brønnøysund for nye eiere som ikke henter båten selv. De siste årene har gitt mange oppdrag, og mange fine turer. En ypperlig måte å få sett landet på.

Bildet viser passering av Lindesnes fyr, i skvappelsjø og med revet storseil. En av flere passeringer jeg har gjort i tilnærmet godvær.

”Dream on du, morfar”. Det får jeg høre, rett som det er…

Vintervær

Det ble en grei tur til Sandnessjøen i går på greit vinterføre og med en grei kryssord om bord på tjøttaferga.

Og litt tid til shopping ble det også i Sandnessjøen. Både butikkene og prisene var hyggelige mot oss turister fra sør. Så hadde vi da ingenting å klage på heller.

Om ikke på snøværet vi plagdes med hele heimvegen. Men selv det ga oss opplevelser gjennom billedmotivene vi suste forbi. Og knipset i fart for moro skyld.

Som Alstahaug kirke ved Petter Dassmuseet i snøeling...

Pusk

e hørt at d luska

og puska

bak buska

e kunn’

sjå ho ei stund

over skuldra

litt lita og rund

va ho -huldra

skogens femme fatale

me serk og me hale

-

e vesna i knean

og gjømt me bak trean…

(Ha en fin dag du mens jeg er en snartur i Sandnessjøen ;-)

Nærkontakt

Når dagene er nokså like og uten de store utfordringene. Og opplevelsesnivået er slik som en pensjonist kanskje må forvente det; minimalt. Da er det kjærkomment å møte skogens konge på tur til hytta, slik jeg gjorde i går ettermiddag. De sto og beitet fjorårsskudd rett ved der jeg må passere. Jeg trakk meg tilbake og tok en omvei, man vet jo aldri og jeg ville være på den sikre siden.

Vel hjemme igjen kunne jeg skryte av hendelsen til fruen, hvor nær jeg hadde vært dem. Det ligger litt anerkjennelse i det også, innbiller jeg meg…

Snøklokker

Eh, et lite flashback til snøklokker og krokus, sånn før våren er i anmarsj…

Skrik

Det burde vært skuddpremie på gråhegra. Fordi hun er i sterkt overtall her nå og spiser all småfisken i fjæresteinene; yngel som ellers fikk vokse opp til matfisk.

Men også fordi hun skriker så fælt at om du overrasker henne slik at hun flakser opp og skriker, er den en ørensfryd heller å høre draugen eller andre uvesener.

Denne hegra satt under gangbrua til marinaen i dag da jeg skulle om bord i båten et ærend. Og skrek i det hun lettet! Jeg kan vel ikke klandres for at bildet ble noe uklart…?

Særlig

Jeg har ikke tenkt på det før, men under avislesningen utover høsten har jeg moret meg over politikerne våre, som vanlig. Men nå var det mer språket deres som etter hvert ga meg moroa, oppdaget jeg. Alt de beskrev av påståtte handlinger og politikk, var plutselig robust. Vi er over natta blitt et robust folkeferd med en robust atferd, virker det som.

Som om vi ikke har vært det hele tiden. Jeg tenker på vikingene, og lofotfiskerne i gamle dager..

Men det er nå fint med slike politiske honnørord. Det gir et lite løft i hverdagen, liksom? Særlig, ville vel barnebarna sagt om jeg spurte dem.

Livnar snart

now groves to life are turning
now leaves burst in the glen...

Diverre er det nok nokre månader att til det livnar i lundane. Men me kan godt lese Elias Blix sine bøker no og øve på nynorsken. Det har aldri skadd nokon, vil eg tru.

Halvgammel ørn

ha starta
ser mat i det fjerne
e alt i farta
skynda me gjerne
-
ta tørn
du halvgamle ørn

I smoking

Det var sikkert bare innbilning, men jeg syntes det var litt vår i lufta i dag. Kuldegradene til tross. Da jeg tok turen i marinaen for å se til båten og jage kråka fra mastetoppen; denne hennes utsiktsplass og dass.

Kanskje var det lyset som narret meg såpass at jeg kikket ekstra nøye nedover berget, etter tjelden, om han mot all fornuft skulle være ankommet.

Jeg fant i stedet fram et bilde fra i fjor der han søvnig eller trett etter turen fulgte mine bevegelser oppe på vegen. Det får holde til han dukker opp om en drøy måned, kanskje.

Det er alltid noe jeg kan finne å vente på…

Kaffen klar

”Visst är det bätter men int' är det bra” sa Allan Edwall, pappaen til Emil i Lønneberget, i en av sine mange samfunnsrefsende viser. Etter morgenens gjennomgang av nettavisene kan jeg være litt enig med ham; det går bedre med bedriften norge om man skal tro på det man leser.

Og det må jeg kanskje, når innvandrerne stoler langt mer på NRK enn på Al Jazeera, i følge Klassekampen.

Ok, det nytter lite å kave seg opp i sofakroken over nyhetene. Jeg skjenker meg en kopp kaffe til og ber Pujan roe ned der han ved siden av meg lar seg irritere av min plutselige handtering av kaffekanna og sier fra med et høylydt mjau og snur ryggen til igjen.

Ute nærmer det seg 10 blå grader. Heldigvis er det vindstille, enn så lenge…

Serinakaker

Når gammelkallan er borte og færingene satt i naustet for godt. Og livet i fjærsteinene ikke lokker ungdommen, i alle fall ikke før sommervarmen og småseien er tilbake, er det litt stusselig å gå forbi naustene på min formiddagstrimtur, synes jeg. Den for å styrke helsa og matlysten før middagen.

Da er det lett å falle i fundering over tiden som kom og ga nye muligheter, andre enn dem som krevde naust og båt og kanskje en dragning til sjø og vind. Slike tanker som heller kunne tenkes under middagskvilens døs på sofaen.

Og som er borte igjen når fruen setter ettermiddagskaffen og julekakeboksens siste serinakaker på bordet…

Kviger på vift

løsslupne dager
duggvåt eng
en himmel så blå

stappfulle mager
graset til seng
hva mer var å få

Ventetid

Før i verden, for det dusin år siden, brukte jeg seilbåten året rundt. Og kledde meg etter værforholdene. Regn eller frost, samme det, seiling var seiling uansett. Og jeg nøt hvert minutt av det.

Nå er seilene tatt ned og lagret tørt og godt i tiden desember til februar da det normalt er mest vinter her. Og jeg er blitt en trofast vandrer i marinaen i denne perioden. For å se etter at alt er i orden om bord og for å oppleve litt båtstemning, i miljøet.

Sånn sett er det greit at tiden går fortere dess eldre man blir, det gir kortere ventetid…

Nymåne

I dag er det nymåne, det motsatte av fullmåne som dagens bilde viser, om enn en svært blek sådan over Vegafjellene i det fjerne.

 

Nymåne vil si ingen måne og dermed heller ingen måne for meg å fotografere.

 

Så da morer jeg meg like godt med å lese litt fra Astrologisk Senter om månefasene med mer utover formiddagen.

Det tar jeg vel ingen skade av…

Fjes

på ei strand
full av sand
ligg’ en mann
lagd av vann
si du kan
at du fann’

auan og nesan
og munn' der -i fjesan

(I genene våre ligger lagret automatisk gjenkjenning av ansiktsform, sier forskerne. Test dine her og finn en handfull sandansikter. Ha en fin dag ;-)

　

Fra sofaen

Må innrømme at jeg har sans for folk som havner litt utenfor A4-begrepet. De som ikke er så nøye med hva naboen mener, men har sin egen oppfatning. Kanskje hadde landet sett litt andreledes ut om flere individualister ble politikere. De åleglatte pratemaskinene vi har i dag ser ikke ut til å få til stort annet enn goder til egen vinning, -sett i sofaperspektiv en tidlig morgenstund.

Og kanskje hadde markedsføringen av synspunktene vært mer original også, da…?

In memory..

Jeg ser da Torghatten mange ganger om dagen, i all slags vær, lyssetting og stemninger. Og tenkte at det går an å lage den litt psykedelisk også -til minne om en kunst- og musikkform som var populær for noen generasjoner tilbake. Det vil si, da jeg var noe yngre.

Fargesprakende nå i vintermørket, ja vel. Men kanskje liker jeg den best i svakt formiddagslys med en blek måneskalk hengende over seg, når alt kommer til alt…

Sporsnø

Tiden kommer og setter sine spor…

Ung alderdom

Jeg har kanskje alltid likt å tro at jeg bærer alderen min godt. Spesielt etter at jeg ble pensjonist og har tid til slike dypsindige spekulasjoner. Små, sjeldne hint som; “Du hold deg no godt, du.” fra kjentfolk jeg treffer gleder meg nesten like mye som en pose Twist. Men med lengre ettersmak.

Så var det ikke nyheten i nettavisene som fikk meg til å sette morgenkaffen i vranghalsen, om at hele min generasjons største drømmedame; franske Brigitte Bardot vurderer å flytte til Russland om hun ikke får sine dyrevelferdskrav innfridd av myndighetene, men bildet av henne som forskrekket meg. Hun var jo blitt ei gammel dame, for å si det sånn.

Godt er det da at hun er ti år eldre enn meg…

Trange farvann

Jeg kan godt forstå min seilervenn som jeg traff på butikken i går der jeg som snarest var innom for en boks Cola og en pose Gullfisk til fjellturen min. Han hadde bestilt seg en måneds opphold på Kanariøyene for, som han sa det, å slippe litt bort fra de mørkeste dagene nå fram til han kunne nyte båtlivets gleder i skjærgården uten å fryse edlere deler av seg.

Når jeg tenker meg godt om, og legger litt godvilje til; ser jeg at det sikkert hadde vært behageligere å vandre på ei solfylt strand enn å prøve å nå Hilstadfjellets topp med isbrodder og gåstaver.

Men så var det dette med livets uutholdelige letthet…

Fru Skjære

det er en ære

jeg tror

at fru Skjære

her bor

så pyntet og viktig

så sky og forsiktig

er hun slett ingen plage

å ha i min hage

 

I baksetet

Har nok nevnt tidligere, denne min noe infantile interesse for elektroniske småting. I tråd med den, kjøpte jeg en liten kartplotter i julegave til bilen. Ikke at jeg trengte den, men kjekk å ha og det er interessant å se hvor utrolig nøyaktig selv denne billigutgaven er.

Og så er det jo litt selskap i denne damestemmen som, litt ironisk det, på sunnmørsdialekt forteller meg hvor jeg skal kjøre, i tillegg til å se det på skjermen.

Men som fruen lettere oppgitt sa det da vi skulle kjøre til øyelegen for sjekk av synet: “Klare du ikkje å kjøre til Hommelstø no lenger uten det der remedie, så kjøre e sjøle”. Plotteren havnet i baksetet under turen. Logikken var uangripelig…

Fantasi

Det er forskjellig hodet baler med i mangel av fornuftige utfordringer. Jeg satt i bilen på Horn og så vegaferga legge til og slippe bilene på land. På rekke og rad forsvant de hastig mot Brønnøysund.

På fergesiden hadde fenderdekkene i fergeleiet laget bilder i svart/hvitt.

Til de som oppdager det…

Varm tanke

Jeg tenkte på to ting da jeg parkerte bilen og gjorde meg klar til å gå siste stubben bort til hytta. Skulle jeg trosse haglelingen og bli i den varme bilen til elingen ga seg.

Og samtidig kjente jeg gleden over å vite at egen ved lå tørr og sirlig stablet i vedskjulet bak garasjen min og bare ventet på å gi oss god stuevarme.

Det ble tur til hytta, og den ble frisk i vindkastene. Greit egentlig, frisk luft har aldri vært skadelig.

Ellers vil jeg sende en varm og god tanke og hilsen til min mor som fyller 94 år i dag. Og snakke med henne seinere i dag. Det ser jeg fram til.