Nirvana

Det ble mye jobbing med å flytte og heise båter på land etter stormen ”Berit” som herjet området her betraktelig. Storflo og sterk vind er sjelden en god kombinasjon for båter i marina og flere sank eller ble ødelagt. Søndag var det et lite opphold i uværet før vinden snudde fra sørvest til nordvest og økte til storm igjen. Denne stilla var det vi måtte benytte, vi gratisarbeidende pensjonister med aktivitetsbehov.

Bildet viser ”Nirvana”, en 44’ Bavaria som hadde fått skader da marinaen slet seg og havnet i fjæresteinene. Vi fikk båten på land, i krybba og sikret før uværet brøt løs igjen.

Er glad min egen ”Sunwind” red av stormen, denne gangen også…

Advent

Advent er som kjent en kristen årstid som markerer forberedelse til juletiden; første søndag i advent er første dag i kirkeåret. (Navnet kommer fra latin Adventus (Redemptoris) «(Herrens) ankomst»).

Av gammel vane kom julestjerner og 7-lys julestake i vinduene i dag. I morgen, når det blir lyst, vil jeg pynte ei småfuru utfor garasjen med en mengde elektriske smålys, noe jeg bare har gjort de siste årene; litt redd for at det skal virke overdådig og dermed litt vulgært.

Så håper jeg at storm og uvær lar den stå i fred, det er jo jul snart…

Brennsnut

Så fikk vi årets ”Blad av Brønnøy historie” i salg til helga. Det blir riktig spennende å følge med på salget, om det blir like godt som i tidligere år. Mange timer har redaksjonskomiteen brukt for å få laget og gitt ut heftet, men aller mest jobbing har nok formann Ole Krokvik hatt; som også har bearbeidet bilder og tekst på data. Bare synd at historielagets hjemmeside ikke er oppdatert på grunn av dataprogramtrøbbel vi har slitt med over en tid der. Vi skulle gjerne likt å informere godt om heftet på nettet også.

Selv om jeg har lest teksten to ganger under korrekturlesingen; greide jeg i dag, da jeg satt med det ferdige heftet i hendene, ikke å legger det fra meg mens jeg spiste middagen. Å spise glohet kjøttsuppe, eller brenn’snut som de sier på Sunnmøre, og samtidig lese; er ingen god kombinasjon fikk jeg erfare.

Jeg burde skjønt såpass, i min alder… 

Bekken

føre septiken
og tunge kjøttkyrs bauking langs
bekkens smørblomstkantar gjekk
ørreten her berre venta
på meg herleg kjapp
spaninga reiv
skaka som straumvirvlar i
tankane

Høstvær

Det er meldt dårlig vær de neste dagene, svært dårlig, faktisk opp mot orkan; med særlig høy flo i tillegg. Dramatisk, men ikke uvanlig på denne årstida. Det er bare å gå runden og sikre løsøre, hus og båt før det bryter løs; presenning over drivhusene, ekstra tamper på seilbåten og gummibåten i hus. Så kan man jo ha et lønnlig håp om at metrologene tar feil, eller overreagerer som de av og til gjør når naturen ikke står opp til varslet de kom med.

Selv tar jeg det som det kommer og med ro; er ikke mye annet å gjøre. Bortsett fra å nyte fine morgenfager og lysets skiftninger utover dagen, og en god kopp kaffe med noe munngodt attåt, etter uteturen. Vi har det kanskje ganske fint, vi pensjonister, egentlig…?

Hold ut

Gikk meg en tur rundt Torghatten i dag tidlig, mens det lysnet av dag og himmelen i øst var sterkt farget av soloppgangen. Fint med en slik tur, man kommer nær både seg selv og naturen. Og så er det rikelig med tid i de 7 kilometrene til å filosofere over de mange små begivenhetene som dukker opp underveis; til egen nytte og glede, banale som de ofte er.

På sørsiden står det en gravemaskin, fortsatt. Slik den har stått i altfor mange år; den var for stor og tung til å frakte til miljøstasjonen SHMIL, sa eieren om forholdet, til lokalavisa. Ibsens ord i Peer Gynt falt meg inn da jeg kom fram til den: ”Gå utenom, sa Bøygen!”. Så lenge og mange ganger har vi gjort det at veien går utenom den nå.

Den som er standhaftigst, vinner. Ser det ut til…

Godmat

I mangel av bedre ting å foreta meg, tok jeg seilbåten på fredagsmorgen og prøvde fiskelykken i vindstilla, i godméa mi. Tenkte det var bedre enn å sitte inne på sofaen med pc’n på knærne og lese nettavisene.

Starten var dårlig, bare en liten taretorsk fant veien opp i stampen. Tenkte at den kunne være Pujanmat, han forsmår ikke fisk; uansett størrelse. Så, i rask rekkefølge, fikk jeg to torsker, begge på nesten 9 kilo. Da var det stopp og etter en times resultatløs fisking, sløyde jeg fisken, kastet sloet til ungmåsen som hadde flokket seg rundt båten i håp om en godbit eller kanskje bare av gammel vane, og dro hjem med fangsten. Igjen ble det skinn- og beinfrie fileter i mengder og med førsteklasses kvalitet; og rester til å koke kraft på. Artig var det og å kunne gi bort to poser med fileter til min datter med familie, og en pose til svigermor. Vårt fryseskap er det vanskelig å få stort mer stuet inn i.

Er det noen sak å gjøre seg populær, når virkemidlene er så lettfisket…?

I skyggen

I skyggen av Sandhornet. Sjelden har jeg sett lys og skygge spille så tydelig på himmelen idet sola dukker opp over Sandhornet og skinner på Sør-Arnøya, mens Langholmen, Nord-Arnøya og Lekanger ennå må vente på lyset og det som er igjen av varme i solstrålene.

Dagen er 11.11.11 og den startet med fullmåne utover morgen og formiddag til sola dukket opp noen timer, før månene overtok igjen og lyste opp landskapet til den forsvant bak Sandhornet litt utpå kvelden.

Skulle gjerne hatt flere slike dager og kvelder der…

Brønnøy Bygdebok

Har sittet og lest i den nye bygdeboka for Brønnøy utover morgenen. Den kom i handelen før helga og jeg fikk den da jeg kom tilbake fra Gildeskålturen. Jeg er både stolt og imponert over arbeidet som er utført og må berømme bygdekomiteen, men kanskje mest redaktøren Tor Mathisen, som er en kapasitet på området. Boka bør bli julegaveønske nummer en i år for brønnøyværingene, -og utflyttere!

Brønnøy kommune er blitt mitt andre hjemsted ettersom jeg har bodd og arbeidet her siden 1972. Sånt setter spor, ikke minst fordi jeg har vært opptatt av lokalhistorien som er så interessant. Bare tenk på Torgar i vikingetida og Torghatten som turistmål opp gjennom tidene.

Og så er jeg jo selvsagt litt kry over at noen av bildene jeg tidligere har tatt av hus og steder nå kom til nytte i bygdeboka…

Snarveier

Det er ikke alltid jeg får det som jeg vil! Det er nok også en allmenn erfaring. Som gjelder ved fotografering og. Motivet er aldri slik jeg egentlig vil ha det. Skal jeg da fotografere det slik det er, eller vente til det er perfekt, om det går an? I min rastløse pensjonisttilværelse synes jeg at tiden ikke strekker til og at jeg må ta noen snarveier. Derfor blir himmelen aldri så rød som i virkeligheten, og månen aldri stor nok og plassert i bildet der den skulle vært; om komposisjonen skulle tendere opp mot blinkskudd.

Så får jeg glede meg over bildet slik det ble og drømme om neste anledning – da blir det sikkert perfekt. Særlig…

Sommerdagen

Det er vel bare å bite i det sure eplet og vente på neste sommer...?

11.11.11

Hvor var jeg på det litt spesielle tidspunktet 11.11.11 kl 11.11.11? Ingenting var vel mer naturlig enn å ta turen til Gildeskål og besøke min snart 93 år gamle mor. Ikke at det var lenge planlagt, men når anledningen bød seg, var det bare å hive seg i bilen og kjøre de 53 milene oppover, i svært vekslende vær og ikke minst føre; fra såpeglatt i Velfjorden, tett tåke rundt Mosjøen, nydelig høstvær og tørre veier over Saltfjellet til isete og sandstrødde veier over Misværfjellet. Ved Saltstraumen kom leværet og duskregnet og det holdt seg til jeg var framme.

Med en pakke Ritz salte kjeks, en storpose m og en boks Cola er det utrolig hvor fort man gjør turen unna, og hvor sulten man er neste dag…

Trøbbel

Modemet tok kvelden og jeg er uten internett en liten uke. Sorry!

Hausten

brått vart det haust
vinterveden ligg tørr i skjulet
hytta stend ferdig etter
sumartida kjem mørkret som ein ven tidleg
fer seint bekkane flaumar regnvatn
silar ned vindauga
pujan tek kvile stendig lengre sjølv
om maten ikkje er oppete og mjølkeskåla tom
duren frå varmen i vedomnen blandar gitarspel
ein dag i november finn vegen
ein stad nær sjølvet som
ventar eg
på vår att

Vesterled

Jeg har aldri vært i Syden og kommer kanskje ikke dit heller. Det som ikke tiltaler meg der, er varmen. Jeg trives best i temperaturer rundt 20 grader pluss, og det behøver ikke være solskinn heller. Derfor er Shetland ideell for meg. Og været er veldig lik hva vi er vant til her: ofte å ha alle fire årstidene i løpet av en dag eller to. Å komme dit med seilbåt er en opplevelse i seg selv, turen til og fra og å være så velkommen som norske båter og nordmenn er der. Jeg angrer ikke på at jeg brukte måneder på å lese om Shetland før vi seilte dit for noen år tilbake; opplevelsene blir så mye større når du synes å kjenne land og kultur fra før. Det blir som å komme tilbake, nesten.

Så har jeg stadig en drøm om å dra dit igjen, helst på egen kjøl. Og å ha god tid til å få med meg mest mulig av inntrykk og opplevelser fra denne utrolig interessante øya. Bildet viser forrige hjemturen og meg ventende på å overta styringa så Torfinn B får hvile seg. Vinden ligger på stiv kuling og vi fører revet storseil og stormfokk. Snittfart er opp mot 9 knop.

Gamle Nordsjøen på sitt beste…

Nordlandsfjell

Det slår meg når jeg kjører Kystriksveien til og fra Gildeskål, at Nordland er full av fine fjell og fjellformasjoner. I tillegg til Sandhornet, selvfølgelig.

Det hadde vært interessant å ha god tid en gang og kjøre strekningen med det for øye å fotografere noen av dem; til bruk og øyenslyst vinterstid for å oppleve turen og stemningen på nytt igjen. Og kanskje legge blinkskuddene i et lysbildeshow og imponere fruen. Den eneste gangen hun har kjørt strekningen, var i slutten av april med sterke sludd- og haglbyger; noe hun ikke ble begeistret over -om det var både dramatisk og vakkert i seg selv. Det er ikke alltid godværet som skaper opplevelsene. Bildet viser Småtindan sett fra nord i sommer.

 Men det var denne dørstokkmila, da…

Sommertid

Om jeg var helt sikker på at datter og barnebarn ikke hørte meg, kunne jeg hatt lyst til å tyne fram et hjertesukk; hersens mons! Som ikke har forstått at sommertida er over og at han må sove en time lengre om morgenen nå ;-)

Vel er jeg en morgenfugl og som regel oppe i 7-tida, men synes likevel at halv seks – sekstida om morgenen er litt for tidlig å stå opp for å slippe inn katta; om ikke annet så for husfredens skyld. Helt stille er han ikke når han kommer inn, har vi erfart. Ikke alle i huset er a-mennesker heller.

Men jeg innser at jeg like godt kan stå opp, slippe ham inn og gi ham mat når han først finner det passende å komme hjem/inn. Ellers sitter han utfor døra og mjauer så høylydt at søvn skal vi bare glemme.  Må nok gradvis prøve å la ham vente litt lengre for hver morgen; venne ham til å vente til klokka er syv, i alle fall.

Noen skulle tatt seg bryet med å lære ham klokka, og litt folkeskikk…